Røntgen

Røntgenbilder (X-ray) er en form for elektromagnetisk stråling med bølgelengder fra 0,01 til 10 nanometer. Røntgenbilder gir detaljrike visuelle fremstillinger av kroppens indre strukturer, der ulike vev absorberer stråling i varierende grad. Bein absorberer røntgenstråler mest og fremstår hvite, mens fett og mykere vev ser grå ut. Luft absorberer minst og fremstår derfor som svarte områder, slik vi ser i lunger på røntgenbilder.

I diagnostisk radiologi har røntgenbilder lenge vært en av de mest brukte metodene for å avbilde kroppens strukturer og bidra til diagnostisering av sykdommer.

Sammendrag

Røntgenbilder (X-ray) er en diagnostisk metode som bruker elektromagnetisk stråling for å fremstille kroppens indre strukturer. De ulike vevene absorberer stråling i varierende grad, noe som gir detaljerte bilder av bein, bløtvev og lunger. Teknologien brukes bredt i diagnostikk, fra bruddvurdering til kartlegging av lungepatologier. Moderne røntgenteknikker, som fluoroskopi, angiografi og DEXA-skanninger, gir sanntidsvisualisering og spesifikke analyser, som evaluering av beintetthet og blodstrøm. Fysioterapeuter benytter røntgenbilder for å planlegge behandling og overvåke tilstander som påvirker skjelett- og luftveissystemet.

Bruksområder for røntgenbilder:

• Vurdering av beinskjelettet: Røntgenbilder brukes ofte til å evaluere brudd og bestemme typen og alvorlighetsgraden av skaden.

• Lungeundersøkelser: Kan avdekke ulike typer lungebetennelse, svulster og andre patologier.

• Kontrastundersøkelser: Ved bruk av kontrastmidler kan røntgenbilder gi innsikt i bløtvevsorganer som mage-tarm-kanalen og livmoren.

• Veiledning under prosedyrer: Røntgenbilder brukes i flere medisinske prosedyrer, inkludert:

  • Kateterangiografi

  • Stereotaktiske brystbiopsier

  • Intraartikulære steroidinjeksjoner

• Vurdering av patologier: Røntgen er nyttig for å identifisere:

  • Brudd

  • Lungebetennelser

  • Maligniteter

  • Medfødte anatomiske abnormaliteter

Tolkning av røntgenbilder:

Røntgenbilder analyseres ved å vurdere opasiteter (tette områder) på bildet. Disse opasitetene gir informasjon om tettheten og strukturen i ulike vev, og hjelper klinikere med å stille en nøyaktig diagnose.

Røntgenbilder forblir en hjørnestein i medisinsk diagnostikk og veiledning, særlig på grunn av deres tilgjengelighet, raske resultater og brede bruksområde¹.

Andre bruksområder for røntgen i bildediagnostikk

Røntgenteknologi er ikke bare begrenset til tradisjonelle bildediagnostiske undersøkelser. Moderne teknologier har utvidet bruksområdene til røntgen, inkludert fluoroskopi, angiografi og DEXA-skanninger, som hver tilbyr spesifikke fordeler innenfor ulike medisinske felt.

Fluoroskopi

Fluoroskopi produserer sanntidsbilder av kroppens indre strukturer ved bruk av en konstant, lav dose røntgenstråler. Denne teknologien gir bevegelige projeksjonsradiografier som er nyttige for å:

• Visualisere bevegelser i organer eller kontrastmidler: F.eks. fordøyelsessystemet med kontraststoffer som barium eller gastrografin.

• Veilede medisinske inngrep: Fluoroskopi brukes under prosedyrer som angioplastikk, pacemakerinnsetting og leddreparasjon/-utskifting.

• Intraoperative prosedyrer: Den gir kontinuerlig tilbakemelding under kirurgiske prosedyrer eller kateterinnsetting.

Eksempel på bruk:

• Fordøyelsessystemet: Ved bruk av barium som positivt kontrastmiddel (hvitt på røntgen) og luft som negativt kontrastmiddel (svart på røntgen) kan man tydelig se konturene av fordøyelseskanalen.

Angiografi

Angiografi er en spesialisert form for fluoroskopi som fokuserer på kardiovaskulærsystemet. Prosedyren innebærer:

• Injeksjon av jodbasert kontrastmiddel: For å visualisere blodårer og blodstrøm under røntgen.

• Påvisning av patologier: Som aneurismer, lekkasjer, blokkeringer (tromboser), ny kargevokst og plassering av katetre eller stenter.

• Ballongangioplastikk: Ofte utført i kombinasjon med angiografi for å behandle innsnevringer i blodårer.

Dual Energy X-ray Absorptiometry (DEXA eller beintetthetsmåling)

DEXA-skanninger brukes primært til å evaluere beintetthet og diagnostisere osteoporose. Denne metoden skiller seg fra tradisjonell røntgen ved at den:

• Bruker to smale røntgenstråler: Som skanner kroppen fra to ulike vinkler (90 grader) for å måle mengden kalsium i bein.

• Vanlige målområder: Hofte (femurhode), nedre rygg (lumbalcolumna) og hæl (calcaneus).

• T-score: Gir en kvantitativ vurdering av beintetthet.

• Lav stråledose: Strålingen fra DEXA er mye lavere enn ved vanlige røntgenundersøkelser.

Bruksområder:

• Diagnose av osteoporose og overvåking av beintetthet.

• Vurdering av total kroppsfett (mindre vanlig).

De avanserte bruksområdene for røntgenbilder som fluoroskopi, angiografi og DEXA gir helsetjenester verdifulle verktøy for diagnostikk og behandling. Disse teknologiene gir spesifikke, presise data for alt fra sanntids visualisering av organbevegelser til vurdering av beintetthet og kardiovaskulær helse².

Fysioterapiens bruk av røntgenbilder

Røntgenbilder spiller en viktig rolle i fysioterapi, spesielt ved diagnostisering og overvåking av patologier i skjelett- og respiratoriske systemer. Disse bildene gir verdifull informasjon som hjelper terapeuter med å vurdere og planlegge behandlingsforløp for pasienter.

Skjelettsystemet

Røntgenbilder er svært nyttige for å vurdere tilstander som involverer beinstrukturer. Siden bein reflekterer røntgenstrålene og fremstår som hvite på bildene, kan de enkelt identifisere:

• Brudd: Lokalisering, type og alvorlighetsgrad kan raskt identifiseres.

• Feilstillinger: For eksempel skjelettdeformiteter som kan påvirke leddfunksjon.

• Monitorering av progresjon: Røntgenbilder kan brukes for å evaluere hvordan et brudd helbreder, inkludert stadiene:

  • Gumming: Når kallus begynner å utvikles.

  • Union: Når bruddet er helt forbundet.

Ved å bruke røntgenbilder som en del av en behandlingsplan kan fysioterapeuten vurdere om ytterligere tiltak, som styrketrening eller rehabiliteringsøvelser, er nødvendige for å støtte pasientens helbredelse.

Bruk i luftveissystemet

Bryst-røntgenbilder (thorax radiografi) er avgjørende for å identifisere og overvåke kardiopulmonale patologier. Disse inkluderer tilstander som:

• Pneumothorax: Kollaps av en del av lungene på grunn av luft i pleurahulen.

• Hemothorax: Oppsamling av blod i pleurahulen.

• Atelektase: Lokalisert lungekollaps.

For fysioterapeuter har bryst-røntgenbilder flere bruksområder:

1. Lokaliseringsverktøy:

   • Røntgenbilder kan hjelpe med å finne områder med atelektase eller andre lungelidelser. Dette lar terapeuter målrette behandlingsteknikker, som respirasjonsøvelser, mot det kollapsete området.

   • Eksempel: Ved atelektase i høyre lungelapp kan terapeuten fokusere på spesifikke pusteteknikker for å fremme utvidelse av det berørte området.

2. Overvåkning av behandlingseffektivitet:

   • Sekresjonsopphopning og atelektase skal teoretisk reduseres med effektiv behandling, noe som kan bekreftes gjennom oppfølgende røntgenbilder.

Kombinasjon med andre objektive mål

Selv om røntgenbilder gir verdifull informasjon, er det viktig å supplere dem med andre objektive mål for å sikre en omfattende evaluering av pasientens tilstand. Dette inkluderer:

• Brystutvidelsesmålinger: For å vurdere endringer i lungekapasitet.

• Auskultasjon: Lytting etter lyder i lungene for å oppdage sekresjonsopphopning eller ventilasjonsproblemer.

• Utholdenhetstester: For å måle pasientens aerobe kapasitet og evne til å utføre daglige aktiviteter.

Ved å bruke røntgenbilder sammen med disse metodene, kan fysioterapeuter tilby en mer helhetlig og effektiv behandling.

Dannelse av røntgenbilder

Røntgenbilder dannes ved at røntgenfotoner trenger gjennom vev og delvis absorberes av disse, mens resten passerer gjennom og eksponerer radiografisk film eller en digital detektor. Absorpsjonen av røntgenstråler avhenger av vevets atomnummer, tykkelse og tetthet. Vev med høyere atomnummer og større tykkelse absorberer mer stråling, noe som resulterer i en hvitere fremstilling på røntgenbildet. Dette gir en gradient av tettheter på bildet, som spenner fra hvitt (radiopaque vev) til svart (radiolucent vev).

Radiopacity – Radiografisk tetthet

Radiopacity refererer til graden av absorpsjon av røntgenstråler av forskjellige vev og gjenstander, og dette bestemmer deres fremstilling på røntgenbildet. Forskjeller i radiopacity gjør det mulig å skille mellom ulike strukturer og vev på bildet.

Radiopaque (hvitt på røntgen)

• Strukturer med høy radiopacity absorberer mest røntgenstråling og vises som hvite områder på bildet.

• Eksempler:

  • Bein: Høyt atomnummer og tykkelse gjør at bein fremstår svært hvite.

  • Metall (som implantater): Ekstremt høyt atomnummer gir nesten total absorpsjon av røntgenstråler.

Radiolucent (svart på røntgen)

• Strukturer med lav radiopacity slipper gjennom mer stråling og vises som svarte områder.

• Eksempler:

  • Luft: Lav tetthet og spesifikk vekt (0,001) gjør at luft vises helt svart.

  • Lunger: Fremstår mørke på grunn av luftinnholdet.

Mellomliggende gråtoner

• Bløtvev og væske:

  • Har omtrent samme atomnummer, men ulik tetthet sammenlignet med luft og bein. Dette gir en grå fremstilling på røntgenbilder.

  • For eksempel: Muskler, fett, og organer.

Faktorer som påvirker røntgenbilder

1. Atomnummer

   • Høyere atomnummer (for eksempel kalsium i bein) gir mer absorpsjon og en lysere fremstilling.

   • Lavere atomnummer (for eksempel karbon, hydrogen i fett og muskler) gir mindre absorpsjon og en mørkere fremstilling.

2. Tetthet

   • Luft (lav tetthet) gir svarte områder.

   • Bløtvev og væske gir gråtoner avhengig av spesifikk vekt og tetthet.

3. Tykkelse

   • Tykkere strukturer absorberer mer røntgenstråler og vises lysere.

   • For eksempel vil et tykt lag muskler fremstå lysere enn et tynnere lag.

Tolkning av røntgenbilder

Røntgenbilder analyseres basert på opasitetene som vises:

• Hvitt: Høy stråleabsorpsjon (bein, metall).

• Gråtoner: Moderat absorpsjon (bløtvev, væske).

• Svart: Minimal absorpsjon (luft).

Denne gradienten gjør det mulig for klinikere å identifisere patologiske forandringer som brudd, væskeopphopning, eller abnormiteter i bløtvev. Forståelse av radiopacity er derfor essensielt for korrekt tolkning og diagnostisering.

Grunnleggende vevs radiografiske opasiteter

Når man tolker røntgenbilder, skiller man mellom fem grunnleggende radiografiske opasiteter som representerer ulike typer vev og materialer. Disse opasitetene gir verdifull informasjon om strukturenes egenskaper og eventuelle patologiske tilstander. Nedenfor beskrives de fem hovedopasitetene og deres egenskaper:

1. Mineral (Bein)

• Komposisjon: Består hovedsakelig av kalsium og fosfor, noe som gir bein sin høye radiopacity.

• Variasjoner i opasitet:

  • Kompakt vs. spongiøst bein: Kompakt bein er mer radiopaque enn spongiøst bein på grunn av høyere tetthet.

  • Trabekulært bein vs. intertrabekulære rom: Trabekulært bein fremstår lysere enn de omkringliggende luftfylte eller væskefylte rommene.

  • Cortikalt bein vs. medullær kanal: Cortikalt bein (ytterlag) har høyere tetthet enn den indre medullære kanalen, som inneholder benmarg.

• Patologiske variasjoner:

  • Sclerotisk bein: Økt radiopacity, ofte ved kroniske tilstander som osteosklerose.

  • Porøst bein: Redusert radiopacity, som ved osteoporose eller patologiske brudd.

2. Bløtvev/Væske

• Radiopacity: Bløtvev og væske har samme radiopacity, noe som gjør dem vanskelig å skille fra hverandre på røntgen.

• Eksempler:

  • Normal opasitet for organer som hjerte, lever, milt og urinblære.

  • Væskeopphopninger som blod eller inflammasjonsvæske.

• Variasjoner i opasitet:

  • Avhenger av volum, tykkelse og kompakthet.

  • Variasjoner gir ulike grader av gråtoner, som kan brukes til å identifisere strukturer og patologier.

3. Fett

• Radiopacity: Mer radiolucent enn bein og bløtvev, men mer radiopaque enn gass.

• Rolle:

  • Gir kontrast mellom organer og strukturer, da fett som omgir organer gjør dem lettere å identifisere.

• Kliniske hensyn:

  • Manglende fett i tynne eller unge individer fører til dårligere kontrast på røntgen.

Fett kan også samle seg unormalt ved tilstander som lipomer.

4. Gass

• Radiopacity: Mest radiolucent og vises som svart på røntgen.

• Eksempler:

  • Luft i lungene gir tydelig kontrast til hjerte og blodkar.

  • Frie gasser i bukhulen kan indikere perforasjon av organer.

• Rolle i diagnostikk:

  • Gass gir kontrast som hjelper til å visualisere organer og strukturer som ellers ville vært vanskelig å se.

5. Metall

• Radiopacity: Mest radiopaque og vises som helt hvite områder på røntgen.

• Eksempler:

  • Kontrastmidler som barium eller vannløselig jod.

  • Ortopediske implantater (for eksempel skruer, plater).

  • Fremmedlegemer av metall.

• Bruksområder:

  • Gir tydelig visualisering av beinbrudd, leddproteser og innsetting av katetre.

Selv om det kun finnes fem radiografiske opasiteter, kan variasjoner innen hver kategori gi verdifull informasjon. Disse forskjellene i opasitet er avgjørende for tolkningen av røntgenbilder og hjelper klinikere med å identifisere patologier, vurdere skadeomfang og overvåke helingsprosesser.

Potensielle områder for feil ved film og/eller prosessering av røntgenbilder

Feil i produksjon eller behandling av røntgenbilder kan føre til forvrengninger, misforståelser eller unøyaktigheter i tolkningen av bildene. Dette kan ha betydelige konsekvenser for diagnostikk og behandlingsplanlegging. Nedenfor er en oversikt over potensielle feil og deres kilder:

Feilkilder relatert til røntgenproduksjon

1. Heel-effekt:

   • Beskrivelse: Oppstår fordi røntgenstrålene som produseres av maskinen ikke er jevnt fordelt. Katodeenden av maskinen sender ut flere fotoner enn anodeenden.

   • Konsekvens: Overeksponering av filmen ved katodeenden og undereksponering ved anodeenden.

   • Tiltak: Pasienten posisjoneres slik at den tykkeste delen av det undersøkte området er nærmest katoden, mens den tynneste delen plasseres nærmest anoden.

2. Artefakt:

   • Beskrivelse: Feil eller forstyrrelser i det visuelle bildet, ofte sett som unormale funn eller fremmedlegemer.

   • Årsak: Fingeravtrykk eller små partikler på kassettene som huser røntgenfilmplater.

   • Tiltak: Sørge for at kassetter og plater holdes rene og fri for smuss.

3. Eksponering:

   • Beskrivelse: Mengden ioniserende stråling som bestemmes av tid, røntgenenergi og mengden fotoner.

   • Konsekvens: Overpenetrasjon fremhever beinstrukturer, mens underpenetrasjon fremhever bløtvev.

   • Tiltak: Teknikeren må justere eksponeringen for å fremheve ønskede strukturer.

4. Bevegelse:

   • Beskrivelse: Usikkerhet eller uklarhet i bildet som følge av pasientbevegelse under eksponering.

   • Tiltak: Be pasienten om å være helt stille under eksponeringen, og bruk stabiliserende hjelpemidler om nødvendig.

5. Filmprosessering:

   • Beskrivelse: Feil som oppstår under fremkallingsprosessen, som kan påvirke kontrast, detaljnivå eller tetthet.

   • Tiltak: Bruk korrekt kjemi og tid for fremkalling, og følg standardiserte prosedyrer.

Radiodensitet og visuell tolkning

Radiodensitet refererer til tettheten til vevet og vises som ulike toner på røntgenbildet:

• Luft: Svart (for eksempel lunger, tarmer, trakea).

• Fett: Mørkegrå (for eksempel tykkere fettvev).

• Bløtvev/Væske: Nøytral eller midtgrå (muskler, sener, organer).

• Bein:

  • Spongiøst bein: Lysegrå.

  • Kortikalt bein: Hvitt.

• Kontrastmidler: Hvitt.

• Metall: Hvitt (for eksempel smykker, tannfyllinger, ortopediske implantater).

Fire hovedkilder til radiografiske feil

1. Forstørrelse:

   • Årsak: Røntgenstrålene utvides i en konisk mønster, slik at objekter nærmere kilden fremstår større enn objekter lengre unna.

   • Tiltak: Sørg for at objektet er plassert korrekt i forhold til strålekilden.

2. Forlengelse (Elongation):

   • Årsak: Økt strålevinkel i periferien av røntgenstrålen gjør at objekter ser utstrakte ut.

   • Tiltak: Plasser objektet i midten av strålekjeglen.

3. Forkortelse (Foreshortening):

   • Årsak: Oppstår når det undersøkte området er vinklet i forhold til røntgenstrålen, noe som gir inntrykk av redusert lengde.

   • Tiltak: Juster vinkelen på objektet slik at det er parallelt med strålen.

4. Superimposisjon:

   • Årsak: Flere anatomiske strukturer er stablet oppå hverandre, noe som kan skape utseendet av økt tetthet eller tilsynelatende nye strukturer.

   • Tiltak: Bruk flere røntgenvinkler (for eksempel AP, lateral og skrå visninger) for å minimere feiltolkning.

Å forstå og minimere feil i røntgenproduksjon og prosessering er avgjørende for nøyaktig diagnose og behandlingsplanlegging. Ved å være oppmerksom på de vanligste feilkildene kan teknikere og klinikere forbedre kvaliteten på bildene og sikre bedre pasientomsorg.

Kilder:

1. Tafti D, Maani CV. Radiation X-ray Production 24.9.2019.Available from:https://www.ncbi.nlm.nih.gov/books/NBK537046/

2. Swain J, Bush K. Diagnostic Imaging for Physical Therapists. St. Louis: Saunders Elsevier; 2009

3.  Biederman, R. E., Wilmarth, M. A., & Editor, C. M. D. T. (n.d.). Diagnostic Imaging in Physical Therapy Avoiding the Pitfalls. Diagnostic Imaging.