Søk

Luksasjon etter total hofteprotese

Fysiobasen
17. mars
3 min lesing

Luksasjon etter total hofteprotese (THP) er en alvorlig, men relativt sjelden komplikasjon som typisk oppstår som følge av feilbevegelser, traumer eller utilstrekkelig etterlevelse av post-operative forholdsregler. Etter en proteseoperasjon endres den naturlige anatomien og stabiliteten i hofteleddet, noe som gjør leddet mer sårbart for dislokasjon. Belastning på kapselen som ble incisert under kirurgien, kombinert med utilstrekkelig muskulær og ligamentær støtte, øker risikoen betydelig¹,².

Forekomst og epidemiologi

Forekomsten av luksasjon etter THP er anslått til 1–3 %, hvorav 70 % skjer innen første måned postoperativt, og 75–90 % er bakre luksasjoner². Risikoen er størst i den tidlige fasen etter kirurgi, men sen dislokasjon (>5 år) kan også forekomme som følge av slitasje i polyetyleninnleggene i protesen².

Risikofaktorer

Luksasjon etter THP kan skyldes flere faktorer som enten relaterer seg til kirurgisk teknikk, pasientkarakteristika eller implantatdesign. Vanlige risikofaktorer inkluderer³:

Kirurgisk tilgang (posterior tilgang er assosiert med høyere risiko enn anterior tilgang)
Tidligere hoftekirurgi
Malposisjonering av protesekomponenter under operasjon
Bruk av hemiprotese i stedet for totalprotese
Kvinnekjønn
Muskel- eller bløtvevssvikt rundt hofteleddet
Nevrologiske sykdommer som Parkinsons sykdom og demens
Alkohol- og rusmiddelbruk
Polyetylen-slitasje (vanlig årsak ved sen instabilitet)

Ved THP blir det naturlige, anatomiske samspillet som bidrar til hofteleddets stabilitet endret. Dermed kreves det langt mindre energi for at en luksasjon skal oppstå, sammenlignet med et intakt hofteledd.

Klinisk presentasjon

Luksasjon skjer ofte ved tilsynelatende små belastninger som å bøye seg for å knyte skoene, reise seg fra en lav stol, krysse bena, eller ved lette fall³. Pasienten oppsøker vanligvis hjelp med sterke smerter i hoften, tydelig forkortet ben på affisert side og innadrotert benstilling⁴. Kliniske funn tyder ofte raskt på luksasjon, som må bekreftes radiologisk.

Diagnostikk

Diagnosen stilles som regel ved hjelp av konvensjonell røntgen av bekken og hofteledd. Dersom implantatets posisjon må vurderes nærmere, kan det være aktuelt å supplere med CT for å identifisere malposisjonering eller impingement-problematikk².

Behandling

Akuttbehandling består i lukket reposisjon under sedasjon eller narkose. Dersom det er gjentatt luksasjon, eller hvis lukket reposisjon ikke er mulig, vurderes kirurgisk revisjon². Ved kirurgisk behandling må årsaken kartlegges nøye, inkludert komponentplassering, bløtvevsspenn, hofteoffset og benlengde. Man bør unngå å kompensere for malposisjon av én komponent ved å overkorrigere en annen⁵.

Omtrent 66 % av dislokasjonene kan håndteres med konservativ behandling. Én tredjedel vil likevel kreve revisjonskirurgi, hvor tiltak kan inkludere bruk av konstruerte liner, leddhoder med større diameter (f.eks. bipolar eller tripolar design), reposisjonering av komponenter, eller trokanterfiksasjon⁶. Konstruerte liner og trokanterplastikk anses som siste utvei når øvrige tiltak ikke gir stabilitet⁶.

Fysioterapi etter luksasjon av hofteprotese

Rehabiliteringen følger i stor grad samme prinsipper som for primær THP, men forløpet vil ofte være lengre og mer komplekst som følge av større vevsskader og eventuelle revisjonsinngrep. Det er viktig at fysioterapeuten innhenter spesifikke instruksjoner fra operatøren, særlig når det gjelder restriksjoner i bevegelighet, belastning og aktivitetsnivå.

Den initiale fasen fokuserer på smertelindring, ødemkontroll og trygg mobilisering innenfor bevegelsesrestriksjoner.
Gradvis progresjon i vektbæring, funksjonell styrketrening og gangtrening inngår etter hvert.
Hoftebevegelser som kombinerer fleksjon, adduksjon og innadrotasjon skal unngås i tidlig fase ved bakre tilgang.
Ved anterior tilgang er det vanligvis utadrotasjon og ekstensjon som er kontraindisert.

Det er avgjørende med pasientopplæring og tilrettelegging i hjemmet for å redusere risikoen for re-luksasjon. Dette inkluderer korrekt bruk av hjelpemidler, tilpasning av møbler og opplæring i trygge forflytningsteknikker. Mange pasienter må også ha hjelp til å forstå og overholde aktivitetsrestriksjonene, spesielt dersom det foreligger kognitiv svikt eller annen sykdom som kan redusere etterlevelse.