Kartlegging av smerte

Sammendrag

Denne teksten omhandler hvordan smerte vurderes gjennom ulike faser, fra akutt til kronisk, og betydningen av en biopsykososial tilnærming. Den beskriver ulike verktøy for smertevurdering, inkludert selvrapporteringsskalaer som VAS og NPRS, samt fysiske ytelsesmål som TUG-testen. Teksten understreker behovet for tilpassede strategier basert på individuelle faktorer og beskriver hvordan smertevurdering legger grunnlaget for effektive behandlingstiltak.

Smertefaser

Når vi vurderer smerte, er det avgjørende å skille mellom akutte og vedvarende/kroniske smerter, da dette har betydning for hvordan vi både vurderer og håndterer pasienten:

• Akutt smerte: Under den akutte smertefasen er det viktig å gjennomføre en omfattende vurdering ved hjelp av pålitelige og validerte verktøy for å forhindre at smerten utvikler seg til kronisk smerte.

• Vedvarende/kronisk smerte: Når smerte er vedvarende, er det viktig å forstå hvilke faktorer som bidrar til at smerten opprettholdes over tid.

Smertevurdering

Ved smertevurdering benyttes ofte en biopsykososial tilnærming, da denne metoden tar hensyn til smerte som et flerdimensjonalt fenomen, og integrerer relevante faktorer i fysioterapipraksis.

Biopsykososial vurdering

En biopsykososial vurdering bør søke å identifisere følgende aspekter:

1. Biologisk (Bio):

   • Identifikasjon av patologi og triage av pasienten for å utelukke farlige tilstander (røde flagg).

2. Psykologisk (Psycho):

   • Kartlegging av psykologisk belastning, frykt/unngåelse, mestringsstrategier og pasientens oppfatning av årsaken til smerten (gule og oransje flagg).

3. Sosialt (Social):

   • Vurdering av arbeidsforhold, familiesituasjon, og økonomiske forhold som kan påvirke smerteopplevelsen (blå og svarte flagg).

Multidimensjonal vurdering

Under vurderingen av smerte bør vi inkludere tiltak som dekker følgende hoveddomener:

1. Sensorisk:

   • Oppfattelse av smertens intensitet, varighet, lokalisasjon og mønster.

2. Affektiv:

   • Emosjonelle reaksjoner som angst, frykt eller tristhet relatert til smerten.

3. Kognitiv:

   • Pasientens forståelse og oppfatning av smerten, inkludert tankemønstre og forventninger.

4. Fysiologisk:

   • Kroppens respons på smerten, inkludert muskelspenning, puls og respirasjon.

5. Atferdsmessig:

   • Hvordan smerten påvirker pasientens funksjon, daglige aktiviteter og bevegelsesmønster.

Kliniske implikasjoner

Effektene av smerte kan være komplekse og påvirke mange sammenhengende områder. Ved å integrere en biopsykososial modell i smertevurderingen, kan vi bedre forstå hvordan smerte oppleves av pasienten og hvordan vi kan tilpasse behandlingen for å møte deres behov. Bruk av strukturert dokumentasjon og standardiserte verktøy kan bidra til å gi mer målrettet og effektiv behandling.

Smertevurderingsverktøy

Til tross for utfordringene ved å måle smerte, finnes det en rekke aksepterte verktøy som brukes til å spore behandlingsresultater relatert til smerte. Riktig bruk av disse verktøyene kan hjelpe klinikere og forskere med å påvise både statistisk og klinisk signifikante behandlingseffekter.

Vanlige vurderingsmetoder for smerte

Smerte kan påvirke ulike aspekter av pasientens liv, og vurderingsverktøy dekker ofte flere dimensjoner:

1. Smertekvantitet: Intensitet og varighet av smerte.

2. Smerteinterferens: Hvordan smerte påvirker daglige aktiviteter.

3. Fysisk funksjon: Bevegelses- og aktivitetsnivå.

4. Emosjonell funksjon: Psykologisk påvirkning av smerte.

5. Livskvalitet: Pasientens generelle velvære.

6. Pasientrapportert global vurdering: Subjektiv evaluering av egen situasjon.

Sentrale verktøy for smertevurdering

Selvrapporteringsverktøy

Selvrapporteringsverktøy gir verdifull innsikt i hvordan pasienter opplever smerte. Eksempler inkluderer:

Smerteintensitetsskalaer:

• Numerisk smertevurderingsskala (NPRS): Pasienten rangerer smerte på en skala fra 0–10.

• Visuell analog skala (VAS): Pasienten markerer smerteintensitet på en kontinuerlig linje.

• Verbal vurderingsskala (VRS): Pasienten beskriver smerte ved hjelp av ord som "mild", "moderat", eller "alvorlig".

Smerteinterferens:

• Roland & Morris Disability Index

• Oswestry Low Back Pain Disability Questionnaire

Fysisk funksjon:

• Brief Pain Inventory

Livskvalitet:

• EuroQol 5D

Emosjonell distress/funksjon:

• Beck Depression Inventory (BDI-II)

• Hospital Anxiety and Depression Scale (HADS)

• Profile of Mood States

Spesifikke smerteverktøy

Noen verktøy fokuserer spesifikt på pasientens smerteopplevelse:

• Pain Self-Efficacy Questionnaire (PSEQ): Måler pasientens tro på egen evne til å håndtere smerte.

• Short-Form McGill Pain Questionnaire (SF-MPQ): Evaluerer smerteintensitet og kvaliteter.

• Neuropathic Pain Questionnaire (NPQ): Kartlegger nevropatiske smerter.

• Pain Catastrophizing Scale: Måler tendensen til å katastrofere smerteopplevelsen.

• STarT Back Screening Tool: Identifiserer pasienter med risiko for langvarige ryggsmerter.

Praktiske hensyn ved bruk av spørreskjemaer

Pasientens evne til å fullføre spørreskjemaer påvirkes av flere faktorer, inkludert:

• Oppmerksomhetsspenn

• Interesse for skalaen

• Ytre distraksjoner

• Kompleksitet i spørsmålene

Anbefalinger:

• Utfyllingstid bør ikke overstige 25 minutter for de fleste pasienter.

• Kombiner lengre spørreskjemaer med hyppigere, enklere målinger for å oppnå en balanse mellom dybde og hyppighet.

Fysiske ytelsesmål for smerte

Fysiske tester for funksjon og ytelse, som bevegelsesutslag, brukes ofte som en indirekte måling av smerte [2]. Eksempler på standardiserte tester for kronisk smerte inkluderer:

• Loaded Forward-Reach Test: Brukes ved kroniske ryggsmerter for å evaluere bevegelsesutslag og stabilitet [3].

• Timed “Up & Go” Test (TUG): Brukes for pasienter med artrose til å måle funksjonell mobilitet [4].

• Grip Strength: Brukes for å evaluere funksjon hos pasienter med revmatoid artritt [5].

• Abbey Pain Scale: Designet for å observere fysisk smerte i ikke-verbale individer, som pasienter med demens.

Selv om slike tester kan supplere selvrapporterte smertevurderinger, kan de ikke erstatte dem. Faktorer som smertefrykt kan påvirke ytelsesmålingene betydelig, noe som gjør disse testene mindre pålitelige som selvstendige smertemål [1].

Fysiologiske/autonome responsmål

Forskning har undersøkt fysiologiske variabler som potensielle smertemarkører, inkludert:

• Hudledningsevne

• Hjertefrekvens

Disse målene gir innsikt i generell autonom aktivitet, men har begrenset korrelasjon med smerteopplevelse. Variasjoner i disse målingene kan være påvirket av faktorer som emosjonelt stress, og kan derfor ikke brukes som pålitelige smertemål [1].

Pågående forskning undersøker mer sofistikerte biomarkører for smerteintensitet, men dette feltet har fortsatt utfordringer.

Individuell vurdering

Smertevurderingsstrategier bør tilpasses den enkeltes kliniske profil, inkludert:

• Individuelle faktorer: Alder, kjønn, genetisk predisposisjon.

• Sosiale og kulturelle påvirkninger: Åndelighet, etnisitet.

• Kliniske smerteegenskaper: Varighet, lokalisering.

• Smerteklassifikasjon: Nevropatisk smerte, kreftsmerte.

• Sårbare grupper: Pasienter med kommunikasjons- eller kognitive utfordringer.

Resultater av smertevurdering

En grundig vurdering legger grunnlaget for effektive behandlingstiltak. For best mulig utfall bør:

• Effekten av behandlingen overvåkes og vurderes kontinuerlig.

• Behandlingsstrategier justeres etter behov.

• Henvisning til relevante helseprofesjonelle skje i rett tid.

Kilder

1. Younger, Rebecca McCue and Sean Mackey. Pain Outcomes: A Brief Review of Instruments and Techniques. Curr Pain Headache Rep. 2009 February ; 13(1): 39–43.

2. Harding VR, Williams AC, Richardson PH, et al. The development of a battery of measures for assessing physical functioning of chronic pain patients. Pain 1994;58:367–375.

3.  Smeets RJ, Hijdra HJ, Kester AD, et al. The usability of six physical performance tasks in a rehabilitation population with chronic low back pain. Clin Rehabil 2006;20:989–998.

4.  Stratford PW, Kennedy DM, Woodhouse LJ. Performance measures provide assessments of pain and function in people with advanced osteoarthritis of the hip or knee. Phys Ther 2006;86:1489–1496.

5.  Goodson A, McGregor AH, Douglas J, et al. Direct, quantitative clinical assessment of hand function: usefulness and reproducibility. Man Ther 2007;12:144–152