Jefferson-fraktur

En Jefferson-fraktur er et brudd i C1-virvelen, også kjent som atlas. C1 består av en benet ring med to kileformede laterale masser som er forbundet med relativt tynne fremre og bakre buer samt et tverrgående ligament. Den laterale massen på C1, som er høyere, er rettet lateralt. Vertikale krefter som komprimerer de laterale massene mellom nakkekondylene (occipital condyles) og aksen (C2) driver dem fra hverandre, noe som fører til brudd i én eller begge buene. Disse kreftene fører til en lateral spredning av de laterale massene.

En Jefferson-fraktur fører ikke nødvendigvis til ryggmargsskade, ettersom den benete ringen får økt diameter. Risikoen for ryggmargsskade øker imidlertid dersom det tverrgående ligamentet (ligamentum transversum atlantis) også er revet over¹.

Klinisk relevant anatomi

Den første halsvirvelen kalles atlas (C1) og skiller seg fra de øvrige virvlene ved at den ikke har en virvelkropp. Den øvre flaten på atlas har en leddflate (fovea articularis superior) på hver tykk lateralmasse. Disse leddflatene artikulerer med nakkekondylene og utgjør den øvre delen av atlanto-occipitalleddet.

Epidemiologi og etiologi

Frakturer i atlas utgjør mellom 3 % og 13 % av alle nakkefrakturer og 1,3 % til 2 % av alle ryggskader². Jefferson-frakturer oppstår oftest som følge av trafikkulykker eller idrettsrelaterte traumer, for eksempel stuping på grunt vann eller harde taklinger. Skademekanismen involverer som regel hyperekstensjon eller aksial kompresjon av C1-virvelen³.

I sjeldne tilfeller kan frakturen kompliseres av atlantoaksial rotasjonsfiksering, eller skyldes kraftig rotasjon av hodet. Slike tilfeller er imidlertid kun dokumentert én gang i en voksen pasient.

Kliniske symptomer

Smerter i øvre del av cervicalcolumna
Muskelømhet i nakken
Muskelspasmer
Nedsatt bevegelighet (range of motion)
I sjeldne tilfeller:
- Torticollis
- “Cock-robin”-deformitet (hodet vippet og rotert)
- Nevrologiske utfall⁴

Klassifisering

Det finnes flere klassifikasjonssystemer for atlasfrakturer, men ingen er universelt akseptert. Ifølge Jefferson-klassifikasjonen er en klassisk Jefferson-fraktur en type 3-fraktur. I Gehweiler-klassifikasjonen tilsvarer den type IIIa eller IIIb, avhengig av status på ligamentet.

Jefferson-klassifikasjon²:

Type 1: Fraktur av bakre bue
Type 2: Fraktur av fremre bue
Type 3: Fraktur av både fremre og bakre bue (klassisk Jefferson-fraktur)
Type 4: Fraktur av lateralmasse

Gehweiler-klassifikasjon³:

Type I: Isolert fraktur i fremre bue
Type II: Isolert bilateral fraktur i bakre bue
Type III: Fraktur av både fremre og bakre bue (Jefferson-fraktur)
- Type IIIa: Intakt tverrgående ligament (TAL)
- Type IIIb: Rupturert tverrgående ligament
Type IV: Involvering av lateralmasse
Type V: Isolert fraktur av C1 tverrtagg (processus transversus)

Behandling av Jefferson-fraktur

Pasienter med Jefferson-fraktur må utredes med CT for korrekt diagnose. Disse frakturene kan klassifiseres som stabile eller ustabile. Ved ustabil fraktur foreligger det ofte en ruptur av det tverrgående atlantoaksiale ligamentet (ligamentum transversum atlantis). De fleste stabile frakturer behandles konservativt med immobilisering ved hjelp av stiv halskrage⁶.

Målene med behandlingen er å:

Reponere frakturen korrekt
Redusere eventuell feilstilling
Stabilisere atlantoaksialleddet (C1–C2)
Bevare maksimal bevegelighet i øvre cervicalcolumna

Ved ustabile frakturer har kirurgisk behandling blitt standard, men det finnes fortsatt uenighet rundt hvilken metode som er mest optimal. Kirurgiske alternativer inkluderer:

Occiput–C2 fiksasjon med ledningssystem og fusjon²
Osteosyntese av C1-ringen med plate²
Fremre eller bakre skruefiksering
Posterior osteosyntese med lateralmasse-skruer
Posterior C1–C2-fusjon
C0–C2-fusjon²

Fysioterapeutisk oppfølging

Fysioterapi etter Jefferson-fraktur vil i stor grad avhenge av kirurgens protokoll, men rehabiliteringen starter vanligvis rundt 6 uker etter operasjon. Det er viktig at pasienten er medisinsk stabil og at benheling er bekreftet før fysioterapi påbegynnes.

Her følger et generelt opplegg for postoperativ rehabilitering av cervicalcolumna⁷:

Styrketrening for nakke og skuldre:
Start med øvelser uten motstand. Etter hvert introduseres isometriske øvelser før man gradvis går over til styrketrening med motstand. Fokus bør ligge på dyp nakkemuskulatur og scapulastabiliserende muskler for å gjenopprette postural kontroll.
Nevromobilisering:
Dersom pasienten har nevrologiske symptomer, kan forsiktig nervemobilisering benyttes for å redusere nevrogen sensibilitet og fremme nevral glidning. Dette må introduseres gradvis og tilpasses individuell toleranse.
Balansetrening:
Mange pasienter opplever svekket balanse og propriosepsjon etter langvarig immobilisering eller traume mot øvre cervicalcolumna. Øvelser på ustø underlag, vektforskyvning og øyemotorisk kontroll bør integreres i programmet.
Bruk av teknologi:
Virtuell virkelighet (VR) kan brukes for å forbedre motivasjon og stimulere vestibulær og visuell integrasjon. Spesielt egnet i senere faser av rehabilitering for å utfordre sensorimotorisk kontroll og postural stabilitet.