Femuracetabular impingement (FAI)
- Fysiobasen
- 5. feb.
- 17 min lesing
Oppdatert: 21. mars
Femoroacetabulær impingement (FAI) er et bevegelsesrelatert klinisk syndrom som påvirker hofteleddet. Tilstanden oppstår når det skjer en for tidlig kontakt mellom acetabulum (hofteleddets leddskål) og den proksimale delen av femur (lårbeinet). Denne unormale kontakten kan føre til spesifikke symptomer, kliniske tegn og funn på bildediagnostikk[1][2]. Over tid kan FAI føre til degenerative endringer og utvikling av hofteleddsartrose[3].
Patofysiologi
For tidlig kontakt mellom acetabulum og femur resulterer i mekanisk stress på leddet.
Dette kan føre til skade på brusk og labrum, noe som forstyrrer hofteleddets normale funksjon.
FAI er en viktig årsak til hofteleddsproblemer hos både unge og middelaldrende pasienter. Tidlig diagnose og behandling kan forhindre progresjon til alvorlig artrose.
Klinisk relevant anatomi: Hofteleddet
Hofteleddet, også kjent som acetabulofemoralleddet, er et synovialledd som kobler lårbenet (femur) til acetabulum i bekkenet. Dette kuleleddets unike struktur gir både stabilitet og mobilitet, noe som gjør det avgjørende for vektbærende bevegelser som gange, løping og hopping.
Strukturer i hofteleddet
Femurhodet (proksimale femur)
Dekkende brusk:
Består av Type II kollagen og proteoglykaner.
Hyalinbrusken reduserer friksjon og absorberer støt under bevegelser.
Acetabulum
Konkav struktur som utgjør "skålen" i kuleleddet.
Dyp struktur som gir hofteleddet stabilitet.
Labrum acetabulare
En ring av fibrobrusk som omgir acetabulum:
Forsterker dybden i leddskålen.
Øker leddets stabilitet ved å holde femurhodet på plass.
Forhindrer lekkasje av synovialvæske, som er essensiell for leddets smøring.
Funksjonell betydning
Denne anatomiske oppbygningen sikrer:
Stabilitet for vektbærende aktiviteter.
Mobilitet for å tillate bevegelser som fleksjon, ekstensjon, abduksjon, adduksjon og rotasjon i hoften.
Relasjon til FAI
Ved femoroacetabulær impingement (FAI) kan anatomiske endringer, som unormale former på acetabulum eller femur, føre til at disse strukturene kolliderer under bevegelser. Dette kan skade labrum, brusk og underliggende strukturer, og føre til smerte og degenerasjon i hofteleddet.
Mekanisme for skade / Patologisk prosess: Femoroacetabulær impingement (FAI)
FAI-syndrom er assosiert med tre hovedvarianter av hofteleddets morfologi: cam, pincer og en kombinasjon av begge. Disse morfologiene er relativt vanlige i befolkningen generelt, inkludert hos personer uten hofteplager[4][5][6].
Morfologiske variasjoner
Cam-morfologi
Beskrivelse:
Ujevnhet eller konveksitet i overgangen mellom lårhodet og halsen (femoral head-neck junction).
Prevalens:
Forekommer hos omtrent 25 % av menn og 10 % av kvinner i minst én hofte[7].
Klinisk betydning:
Vanligst hos unge, atletiske menn[3][7].
Øker risikoen for kollisjon mellom femoralhodet og acetabulum under bevegelse, noe som kan skade brusk og labrum.
Pincer-morfologi
Beskrivelse:
"Overdekning" av femoralhodet av acetabulum, hvor acetabulumkanten strekker seg forbi normalen.
Kan være lokalisert til én del av kanten eller mer generelt.
Prevalens:
Påvist hos 6–7 % av menn og 10 % av kvinner[7].
Klinisk betydning:
Ofte sett hos kvinner, spesielt i middelalderen[3][7].
Overdekningen kan føre til kompresjon av labrum og begrense hofteleddets bevegelsesområde.
Kombinasjon av cam og pincer (blandet morfologi)
Beskrivelse:
Kombinerer egenskaper fra både cam og pincer.
Assosiert med sklidd epifyse i femoralhodet (SCFE), som gir ulike grader av impingement.
Prevalens:
Estimert hos 85 % av pasientene med FAI[3].
En studie av Raveendran et al.[7] fant en lavere forekomst (2 %) i en primært middelaldrende populasjon.'
Patologisk prosess
FAI oppstår når unormal morfologi forårsaker tidlig kontakt mellom acetabulum og femoralhodet.
Dette resulterer i:
Skade på labrum.
Degenerasjon av hyalinbrusken.
Økt mekanisk stress på hofteleddet, som kan føre til hofteleddsartrose over tid.
Klinisk betydning
Selv om cam og pincer-morfologi ofte finnes hos personer uten symptomer, er isolert tilstedeværelse av disse ikke tilstrekkelig for en FAI-diagnose. Kombinasjonen av symptomer, kliniske tegn og bildediagnostiske funn er nødvendig for en korrekt diagnose[2].
Cam- og pincer-morfologi: Skade og patofysiologi ved FAI-syndrom
Cam- og pincer-morfologi kan føre til skade på leddbrusk og labrum som følge av mekanisk impingement mellom acetabulumkanten og femoralhodet under bevegelse. Denne gjentatte kollisjonen er ansvarlig for symptomene som er typiske for FAI-syndromet[10].
Metabolsk analyse og vevsskade
Brusk som primært skadeområde:
Ifølge Chinzei et al.[10] er leddbrusk hovedområdet for inflammasjon og degenerasjon i hofter med FAI.
Progressjon til andre strukturer:
Ved utvikling av hofteleddsartrose (OA) kan den metabolske aktiviteten spre seg til labrum og synovium.
Dette antyder at labrumskade kan være sekundær til bruskdegenerasjon.
Ytterligere faktorer som bidrar til FAI-syndrom
Selv om cam- og pincer-morfologier kan finnes hos asymptomatiske individer, antyder Casartelli et al.[11] at andre faktorer utenfor beinstrukturene kan være avgjørende for utvikling av symptomer:
Svakhet i dype hoftemuskler
Konsekvenser:
Kompromittert hofteleddets stabilitet.
Overbelastning av sekundære hoftebevegelser.
Økt anterior glidning av femoralhodet i acetabulum, noe som forsterker leddbelastningen.
Gjentatt belastning på labrum
Effekt:
Overbelastning fører til oppregulering av nociceptive reseptorer i labrum.
Produksjon av nevrotransmittere som substance P bidrar til smerteopplevelse.
Skademekanismer: Kombinasjonen av mekanisk impingement, muskelsvakhet og nociceptiv oppregulering kan forklare hvorfor noen individer med cam- eller pincer-morfologi utvikler symptomer, mens andre forblir asymptomatiske.
Implikasjoner for behandling: Foruten å fokusere på morfologiske korreksjoner, kan behandling også inkludere styrking av dype hoftemuskler og strategier for å redusere labrumstress.
Etiologi for femoroacetabulært impingement (FAI)
FAI-syndromets etiologi er sannsynligvis multifaktoriell, som antydet av en systematisk gjennomgang utført av Chaudhry og Ayeni[3]. Selv om det fortsatt er behov for mer forskning for å forstå utviklingen av FAI-relaterte morfologier, er følgende faktorer forbundet med syndromet:
Intrinsiske faktorer
Genetisk predisposisjon
Radiologiske funn viser økt forekomst av FAI-relaterte morfologier blant personer med søsken som også er påvirket.
Kjønnsforskjeller:
Cam-morfologi er mer vanlig hos menn.
Pincer-morfologi er mer vanlig hos kvinner.
Repetitiv belastning under oppveksten
Eksponering for gjentatte og ofte supramaksimale hofterotasjoner og hoftefleksjoner i barndom og ungdom kan utløse adaptiv remodellering av hofteleddet.
Eksempler på aktiviteter:
Ishockey, basketball, fotball.
Tidligere barndomssykdommer i hoften
Tilstander som kan endre formen på femoralhodet:
Slipped capital femoral epiphysis (SCFE).
Legg-Calvé-Perthes sykdom.
Feilheling av femoralhalsbrudd
Malunjon etter brudd i femoralhalsen kan resultere i unormal kontur av femoralhodet/-halsen.
Kirurgisk overkorrigering
Overkorrigering av tilstander som hoftedysplasi kan føre til utvikling av pincer-morfologi.
Klinisk presentasjon av femoroacetabulær impingement (FAI)
Heterogenitet i diagnostiske kriterier
Historisk variasjon i diagnostiske kriterier har gjort det utfordrende å definere omfanget av de fysiske begrensningene som FAI kan forårsake[12]. Likevel er det allment akseptert at smerte forbundet med FAI ofte forverres av:
Idrett som krever akselerasjon og brå bevegelser.
Dagligdagse aktiviteter som:
Huk.
Trappeklatring.
Langvarig sitting[13].
Når FAI har utviklet seg til hofteleddsartrose, kan symptomene bli mer typiske for denne tilstanden, med økt stivhet, smerte og redusert funksjonsevne.
Diagnostiske kriterier (Warwick-avtalen, 2016)
Warwick-avtalen understreker at en diagnose av FAI krever en triade av følgende[2]:
Symptomer:
Pasienten klager over hofte- eller lyskesmerter som forverres av spesifikke bevegelser eller aktiviteter.
Kliniske funn:
Positiv respons på spesifikke kliniske tester som FADIR-testen (fleksjon, adduksjon og intern rotasjon).
Begrenset bevegelsesområde, spesielt ved hoftefleksjon og rotasjon.
Bildediagnostiske funn:
Bekreftelse av cam- eller pincer-morfologi gjennom røntgen, MR eller CT.
Den kombinerte vurderingen av symptomer, kliniske tester og bildediagnostikk er avgjørende for en nøyaktig diagnose av FAI. Uten denne triaden kan diagnosen være ufullstendig eller misvisende.
Symptomer ved femoroacetabulær impingement (FAI)
FAI er assosiert med en rekke symptomer som påvirker både funksjon og livskvalitet. De primære symptomene inkluderer følgende:
Primære symptomer
Smerte
Moderat til sterk smerte i hoften eller lysken som utløses av spesifikke bevegelser eller posisjoner[2].
Smerte kan også oppleves i:
Lår.
Rygg.
Seteregion[2][14].
Stivhet
Redusert fleksibilitet og en følelse av stivhet i hoften.
Begrenset bevegelighet
Redusert bevegelsesområde i hoften, spesielt ved fleksjon, rotasjon eller kombinasjoner av disse.
Klikking og fanging
Følelse av klikk eller fanging under bevegelser, noe som kan være forbundet med labrumskade.
Låsing og svikt
Perioder der hoften "låser seg" eller føles som om den gir etter.
Funksjonsnedsettelse
Redusert evne til å utføre daglige aktiviteter som:
Gange.
Trappeklatring.
Sitte over lengre tid.
Begrensninger i idrett og fysisk aktivitet[15].
Kliniske funn ved femoroacetabulær impingement (FAI)
Som beskrevet i Warwick-avtalen fra 2016, finnes det ingen enkeltstående klinisk test som pålitelig diagnostiserer FAI[2]. Tester som impingement-testen (FADIR) har lav spesifisitet, noe som kan føre til falske positive resultater, unøyaktige diagnoser og feil behandling[16][17].
Klinisk tilnærming til diagnostisering av FAI
Testklynger og diagnostisk nøyaktighet
Smithson[16] foreslår at en kombinasjon av tester kan utvikles til en klinisk prediksjonsregel for å oppnå høyere spesifisitet og sensitivitet.
Vanlige kliniske tester
FADIR-test (fleksjon, adduksjon, intern rotasjon):
Ofte brukt til å provosere smerte forbundet med impingement ved fremre kant av acetabulum[2][18].
Begrenset spesifisitet, og kan ikke brukes alene som diagnostisk test.
Posterior impingement-test:
Utføres ved å bringe hoften passivt fra fleksjon til ekstensjon mens hoften er i abduksjon og ekstern rotasjon.
Identifiserer smerte ved bakre kant av acetabulum[14].
Bevegelsesbegrensninger
Hoftebevegelighet er ofte redusert, spesielt ved intern rotasjon med hoften i fleksjon[2].
Forskning viser at asymptomatisk FAI også kan ha redusert bevegelse, noe som krever forsiktighet ved tolkning av funn[12].
Muskelstyrke og funksjonstester
Enbens knebøy:
Identifiserer svakhet i hofteabduktorene[14].
Styrkereduksjon ved hoftefleksjon og adduksjon er rapportert, men ytterligere forskning er nødvendig for å forstå hvordan dette påvirker funksjonelle bevegelser[12].
Observasjon av funksjonelle bevegelser
Trappetrinn (opp og ned):
Krever større hoftefleksjon enn vanlig gange og kan fremkalle smerte relatert til FAI[14].
Reproduksjon av smerte under hoftefleksjon kan indikere FAI eller annen intraartikulær patologi[14].
Bildediagnostiske funn ved femoroacetabulær impingement (FAI)
Bildediagnostikk spiller en avgjørende rolle i evalueringen og diagnosen av FAI-syndrom. Ulike bildemetoder kan brukes for å identifisere cam- og pincer-morfologier, samt tilknyttede skader på labrum og leddbrusk.
Standard røntgenundersøkelser
AP (fremre-bakre) røntgenbilde av bekkenet
Gir en oversikt over hofteleddene og kan identifisere generelle strukturelle avvik.
Lateral røntgen av femoralhalsen
Visualiserer cam- og pincer-morfologier samt andre potensielle årsaker til pasientens smerte[2].
Dunn lateral view
Viser deformiteter på anterolaterale siden av femurhodet.
Alpha-vinkel:
En måling for cam-morfologi.
En vinkel på ≥60° definerer cam-morfologi[21].
Frog-leg view
Visualiserer deformiteter på den fremre siden av femurhodet[20].
Avanserte radiologiske målinger
Lateral Centre-Edge Angle (LCEA)
Måler beindekning av femurhodet ved acetabulum.
LCEA >39°: Definerer pincer-type impingement.
LCEA <20°: Indikerer acetabulær dysplasi[22].
Tverrsnittsbilder (CT eller MR-artrogram)
Anbefales for bedre vurdering av 3D-morfologi og tilknyttede skader på brusk og labrum[2].
MR-artrogram:
Foretrukket metode for å oppdage defekter i labrum og brusk[23].
Nyere forskning viser at 3T MRI er like effektiv som 1.5T MRA for disse formålene[23].
Kostnadseffektivitet og nytteverdi av avansert bildediagnostikk
Begrenset verdi i visse tilfeller
Reiman et al.[24]: Pasienter med høy sannsynlighet for FAI før testing får liten tilleggseffekt av avansert bildediagnostikk.
Cunningham et al.[25]: Avansert bildediagnostikk er sjelden kostnadseffektiv når historikk og klinisk undersøkelse allerede peker mot FAI.
Diagnostisk injeksjon
Kan være nyttig for fastleger, men har mindre verdi for spesialister med høy FAI-frekvens i pasientpopulasjonen[24].
Innovative teknikker
Intraoperativ vurdering av kontakttrykk (Kaya et al.[26])
Bruker fiberoptisk transduser under artroskopisk kirurgi.
Hjelper med:
Mer detaljert vurdering av cam-morfologi og tilknyttet patofysiologi.
Å etablere en indeks for korrekt område og dybde for beinkorrigering.
"Red flag"-tilstander
Følgende alvorlige tilstander må utelukkes ved akutt hoftesmerte:
Tumor
Primær eller metastatisk bein- eller bløtvevssvulst.
Infeksjon
For eksempel septisk artritt eller osteomyelitt.
Septisk artritt
Alvorlig, infeksiøs leddtilstand som krever rask behandling for å unngå permanente skader.
Osteomyelitt
Infeksjon i beinvevet.
Fraktur
Inkluderer traumatiske hoftebrudd eller stressfrakturer.
Avascular nekrose (AVN)
Nekrose av hoftehodet grunnet nedsatt blodforsyning[27].
Idrettsrelaterte årsaker til hoftesmerte
Hos idrettsutøvere er følgende tilstander vanlige årsaker til smerte:
Inguinal patologi
For eksempel lyskebrokk eller nerveskade.
Adduktorskader
Skader eller overbelastning i adduktormuskulaturen.
Athletic pubalgia (sportsbrokk)
Kronisk lyskesmerte forårsaket av skader i bløtvev rundt pubisområdet[14].
Mål for vurdering av resultater ved hofterelaterte tilstander
Følgende standardiserte verktøy brukes for å måle funksjonelle utfall, smerte og livskvalitet relatert til hofte- og lyskeproblematikk:
1. International Hip Outcome Tool (iHOT)
Spesielt utviklet for å evaluere hoftefunksjon hos yngre, aktive individer.
Måler pasientens egenvurderte funksjon, livskvalitet og aktivitetsnivå.
2. Hip and Groin Outcome Score (HAGOS)
Rettet mot pasienter med hofte- og lyskeproblemer.
Dekker flere dimensjoner som smerte, funksjon i dagliglivet, fysisk aktivitet og livskvalitet.
3. Hip Outcome Score (HOS)
Brukes hovedsakelig for pasienter med hofteimpingement eller etter hofteartroskopi.
Delt inn i to skalaer:
Aktiviteter i dagliglivet (ADL).
Sportsspesifikke aktiviteter.
4. Harris Hip Score (HHS)
Tradisjonelt brukt for å vurdere funksjon og smerte etter hofteleddsoperasjoner, som total hofteprotese.
Inkluderer både kliniske og pasientrapporterte mål.
5. Non-Arthritic Hip Score
Utformet for å evaluere hoftefunksjon hos pasienter uten hofteartrose.
Måler symptomer, daglige aktiviteter og idrettsfunksjon[28].
Behandling og intervensjoner for femoroacetabulært impingement (FAI)
Manglende konsensus om behandling
Per i dag finnes det ingen høykvalitets evidens som entydig støtter en spesifikk behandling for FAI-syndrom[2]. Behandlingsvalg varierer, og forskere fortsetter å undersøke den mest effektive tilnærmingen.
Kirurgiske inngrep: Hofteartroskopi
Populær, men kortsiktig effekt: Hofteartroskopi har blitt en vanlig prosedyre for å behandle FAI, men har hovedsakelig vist kortsiktige fordeler[7][18][29][30].
Varierende kirurgiske kriterier:
En gjennomgang av Peters et al.[31] fant betydelig variasjon i kirurgiske kriterier rapportert i studier, noe som reiser spørsmål om hvorvidt samme tilstand faktisk ble behandlet i alle tilfeller.
Kun 56 % av studiene inkluderte minst ett kirurgisk kriterium fra hver av de tre kategoriene anbefalt i Warwick-avtalen.
92 % av studiene brukte bildediagnostikk som kriterium, men det mangler konsensus om spesifikke modaliteter eller grenseverdier for å avgjøre når kirurgi er nødvendig[31].
Konservative behandlinger som ikke lykkes: Dette ble sjeldent brukt som et kirurgisk kriterium i gjennomgangen[31].
Problemer med diagnostiske og kirurgiske kriterier
Flere forfattere har påpekt heterogenitet i forskningen rundt diagnostiske og kirurgiske kriterier[12][18][24].
Parallell med skulderartroskopi: Reiman og Thorburg[18] sammenlignet den raske økningen i kirurgisk korreksjon for FAI med økningen i skulderartroskopier mellom 2000 og 2010, som ikke var basert på kvalitetsevidens.
Klinisk betydning
Mangelen på enighet om diagnostiske kriterier, kirurgiske indikasjoner og behandlingsprotokoller understreker behovet for mer forskning på FAI. Fram til det finnes solid evidens, bør behandlingen individualiseres basert på pasientens symptomer, livskvalitet og respons på konservativ behandling.
Kirurgi med postoperativt fysioterapiprogram for femoroacetabulær impingement (FAI)
En systematisk rehabiliteringsplan foreskrevet av en fysioterapeut etter hofteartroskopi har vist seg å forbedre kliniske utfall sammenlignet med pasienter som fulgte et selvstyrt program med generell veiledning fra kirurg[29].
Studieresultater
Klinisk relevante forbedringer:
Internasjonalt hofteutfallsmål (iHOT) og sportsspesifikk del av Hip Outcome Scale (HOS) viste betydelige forbedringer ved 14 uker for fysioterapigruppen sammenlignet med kontrollgruppen[29].
Resultater etter 24 uker:
Uklare på grunn av liten utvalgsstørrelse.
Rehabiliteringsprotokoll
Antall behandlinger:
Én preoperativ og seks postoperative fysioterapitimer à 30 minutter.
De postoperative timene ble gitt med ca. to ukers mellomrom og avsluttet ved 12 uker[29].
Behandlingselementer:
Utdanning:
Informasjon om tilstanden, rehabiliteringsmål og aktivitetsmodifikasjon.
Manuell terapi:
Obligatorisk utløsing av sentrale triggerpunkter.
Valgfri lumbarmobilisering.
Funksjonelle og sportsrelaterte øvelser:
Startet ved 6–8 uker postoperativt.
Treningsmiljø:
Sportsrelatert trening innen pasientens normale miljø startet ved 10–12 uker etter operasjonen[29].
Hjemmeprogram og selvstyrte aktiviteter:
Daglig hjemmeøvelsesprogram.
Selvstyrt trenings- og vannprogram minst to ganger i uken, inkludert:
Bassengaktiviteter: Gåing, gradvis overgang til svømming.
Kondisjonstrening: Stasjonær sykkel, elliptisk maskin.
Motstandstrening for underekstremiteter.
En strukturert fysioterapiplan kan gi bedre resultater for pasienter etter hofteartroskopi, spesielt når den kombineres med et tilpasset hjemmeprogram og veiledet trening i sportsmiljøet. Videre forskning med større utvalgsstørrelser er nødvendig for å bekrefte langsiktige fordeler[29].
Konservativ behandling av femoroacetabulær impingement (FAI)
Konservativ behandling fokuserer på å forbedre nevromuskulær funksjon, hofteleddsstabilitet og generell fysisk kapasitet. Målet er å redusere symptomer, optimalisere hoftefunksjon og forsinke eller unngå behovet for kirurgisk intervensjon.
Anbefalte tilnærminger
Casartelli et al.[11] anbefaler følgende for å forbedre hofteleddets dynamiske stabilitet og funksjon:
Hofte- og underekstremitetsstyrking:
Fokus på dype hofteeksterne rotatorer, abduktorer og fleksorer.
Øvelser utføres i det transversale, frontale og sagittale planet for å øke dynamisk stabilitet[11].
Kjernestabilitet:
Styrking av musklene rundt korsryggen og bekkenet for å støtte hoften under bevegelse.
Postural balanseøvelser:
Trening for å forbedre kroppsbalanse og koordinasjon[11][34].
Sammenligning av kirurgisk og konservativ behandling
Mansell et al.[35] gjennomførte en randomisert kontrollert studie som sammenlignet kirurgisk intervensjon med fysioterapi.
Resultater:
Ingen statistisk signifikant forskjell i utfall mellom gruppene.
Begge gruppene rapporterte gjennomsnittlig ingen forbedring i tilstanden etter to år.
Utfallsmål inkluderte:
Hip Outcome Score (ADL- og sportsskalaer).
International Hip Outcome Tool (iHOT).
Global Rating of Change (GROC).
Retur til arbeid.
Behandlingsprotokoller i studien
Kirurgisk behandling:
Kombinasjon av labrumreparasjon/-debridement, trimming av acetabulumkanten og/eller femoroplastikk basert på kirurgens vurdering.
Fysioterapibehandling:
Protokoll tilpasset hver deltaker basert på en standardisert vurdering av en fysioterapeut.
Foreslått treningsprogram for konservativ behandling av FAI
Dette programmet inkluderer tre hovedelementer: manuell terapi, motorisk kontrolltrening og mobilitets-/tøyeøvelser. Målet er å adressere symptomene ved FAI gjennom en helhetlig tilnærming som fremmer bevegelsesfrihet, styrke og funksjonell stabilitet[30].
1. Manuell terapi
Fokuserer på å redusere smerte, øke bevegelighet og forbedre leddfunksjon:
Hip Extension in Standing Mobilisation with Movement (MWM)
Hip Distraction during Internal Rotation MWM
Loaded Lateral Hip Distraction MWM
Loaded Internal Rotation
Lateral Glide in External Rotation
Long Axis Hip Distraction
2. Motorisk kontrolltrening
Fokuserer på styrke og funksjonell stabilitet for å bedre hoftefunksjon:
Reverse Lunge with Front Ball Tap
Isolateral Romanian Deadlift with Dowel
Lateral Step-Down with Heel Hover
Side Plank
Seated Isometric Hip Flexion
Supine Hip Flexion with Theraband
3. Mobilitets-/tøyeøvelser
Bidrar til å forbedre fleksibilitet, redusere spenning og fremme leddmobilitet:
Kneeling Internal Rotation Self-Mobilisation with Lateral Distraction
Half-Kneel FABER Self-Mobilisation
Quadruped Rock Self-Mobilisation with Lateral Distraction
Prone Figure-4 Self-Mobilisation
ITB Soft Tissue Self-Mobilisation on Foam Roll
Quadriceps Soft Tissue Self-Mobilisation on Foam Roll
Piriformis/Glut Min Self Myofascial Release on Ball
Standing Figure-4 Stretch
Kneeling Tri-Planar Mobilisations
Dette programmet gir en strukturert og tilpassbar tilnærming for konservativ behandling av FAI. Ved å kombinere manuell terapi, motorisk kontrolltrening og mobilitetsøvelser kan pasienter oppleve forbedret funksjon, redusert smerte og bedre livskvalitet.
Personalised Hip Therapy - The UK FASHIoN Trial
Wall et al.[6] utviklet en konservativ behandlingsprotokoll basert på en systematisk gjennomgang av litteraturen og en Delphi-studie. Personalised Hip Therapy Protocol (PHTP) ble designet som et 12-ukers program for behandling av femoroacetabulært impingement (FAI) og inkluderte følgende rammer:
Protokollstruktur
Varighet: 12 uker.
Kontakter med fysioterapeut:
Minimum: Tre ansikt-til-ansikt-møter og tre via telefon/e-post.
Maksimum: Ti møter totalt for å sikre tilstrekkelig oppfølging.
Sammenligning mellom hofteartroskopi og PHTP
Effekter på hofte-relatert livskvalitet:
Begge behandlingsmetodene forbedret pasientenes livskvalitet knyttet til hoften.
Pasienter i begge grupper opplevde en klinisk relevant forbedring.
Forskjeller mellom behandlingene:
Hofteartroskopi viste større forbedringer i hoftefunksjon enn PHTP.
Denne forskjellen ble vurdert som klinisk signifikant.
Langsiktig oppfølging:
Videre oppfølging er nødvendig for å undersøke hvorvidt fordelene ved hofteartroskopi opprettholdes over tid.
Evaluering av kostnadseffektivitet på lengre sikt er også nødvendig.
Personalised Hip Therapy Protocol (PHTP)
Wall et al.'s Personalised Hip Therapy Protocol (PHTP) was developed as part of the UK FASHIoN trial to provide a structured, conservative treatment approach for femoroacetabulær impingement (FAI). Protokollen består av kjernekomponenter og valgfri behandling, med et tydelig fokus på pasientutdanning, smertehåndtering og målrettet rehabilitering[6].
Kjernekomponenter
Pasientutdanning og råd
Vekt på relativ hvile og endringer i dagligliv, aktivitet og sport.
Unngå dyp hoftefleksjon, adduksjon og intern rotasjon som kan forverre FAI-symptomer.
Pasientvurdering
Utfyllende anamnese og fysisk undersøkelse.
Smertefri passiv bevegelighet (PROM) i hoften, impingement-tester og styrketesting i hoftebevegelser (fleksjon, ekstensjon, abduksjon, adduksjon, intern og ekstern rotasjon).
Smertehåndtering
Antiinflammatoriske medisiner i 2–4 uker, eller enkle smertestillende hvis antiinflammatoriske ikke gir effekt.
Overholdelse av et personlig treningsprogram.
Øvelsesbasert hofteprogram
Start med muskulær kontrolltrening (bekken, hofte, gluteus, mage).
Progresjon til ikke-voldsom tøying (ekstern rotasjon, abduksjon i fleksjon/ekstensjon).
Styrkeøvelser for:
Gluteus maximus
Eksterne rotatorer
Gluteus medius
Abdominalmuskulatur
Generell styrke for underekstremitetene.
Valgfrie komponenter
Manuell terapi
Mobilisering av hofteleddet, inkludert distraksjon og AP-glidninger.
Triggerpunktbehandling for smertelindring og bevegelighet.
Hofteinjeksjon
Steroidinjeksjon for pasienter som ikke opplever bedring gjennom kjernekomponentene.
Maksimalt én injeksjon tillatt i studien.
Ortotikk
Tilpassede ortotiske innleggssåler som et alternativ til biomekanisk behandling av fysioterapeut.
Taping
Bruk av tape for postural modifikasjon (f.eks. å holde låret i ekstern rotasjon og abduksjon).
Gruppeterapi
Kun inkludert som tillegg til kjernekomponentene.
Behandling av tilleggsproblematikk
Symptomer eller patologier som påvirker FAI kan behandles etter fysioterapeutens vurdering.
Ekskluderte behandlinger i studien
Hydroterapi
Akupunktur
Elektroterapi
Kraftefulle manuelle teknikker
Bracing i behandlingen av femoroacetabulær impingement (FAI)
Newcomb et al.[13] evaluerte effekten av å bruke en spesifikk type skinne, Don Joy S.E.R.F. (Stability through External Rotation of the Femur). Studien undersøkte både kortsiktige og lengre effekter av bruken hos pasienter med FAI-syndrom.
Hovedfunn fra studien
Endringer i kinematikk
Skinnen modifiserte bevegelsene hos pasienter med FAI ved å begrense hoftebevegelser assosiert med impingement:
Fleksjon
Intern rotasjon
Adduksjon
Disse endringene ble observert under vanlige aktiviteter som:
Knebøy
Trappeklatring og -nedstigning.
Ingen effekt på enkeltbens knebøy
Bruken av skinnen påvirket ikke kinematikken i enkeltbens knebøy.
Ingen smertelindring eller forbedring i pasientrapporterte utfall
Verken umiddelbare eller fire ukers daglig bruk av skinnen førte til:
Redusert smerte.
Forbedrede pasientrapporterte resultater.
Konklusjon fra forfatterne
Det kan finnes en undergruppe av pasienter med FAI-syndrom som kan dra nytte av skinnebehandling.
Basert på denne studien støttes ikke generell bruk av skinne som en konservativ behandling for FAI-syndrom[13].
Prognose for FAI-syndrom
Symptomforbedring
Pasienter som får behandling for symptomatisk FAI rapporterer ofte forbedring i symptomer.
Mange kan gjenoppta normale aktiviteter etter behandling[2].
Langtidsprognose
Langtidseffekten av behandling for FAI er ukjent.
Det er ikke kjent om behandling av FAI forhindrer utvikling av hofteartrose[2].
Ubehandlet FAI
Symptomer vil sannsynligvis forverres uten behandling, ifølge Warwick Agreement[2].
Klinisk betydning
Bracing kan være et alternativ for enkelte pasienter, men foreløpig er det ingen sterk evidens for at det gir signifikante fordeler for flertallet av pasienter med FAI.
Langsiktig behandling og oppfølging er viktig for å optimalisere pasientens funksjon og redusere risiko for forverring av tilstanden.
Kilder
Murphy NJ, Eyles J, Bennell KL, Bohensky M, Burns A, Callaghan FM et al. Protocol for a multi-centre randomised controlled trial comparing arthroscopic hip surgery to physiotherapy-led care for femoroacetabular impingement (FAI): the Australian FASHIoN trial. BMC Musculoskelet Disord. 2017 Sep 26;18(1):406.
Griffin DR, Dickenson EJ, O'Donnell J, Agricola R, Awan T, Beck M et al. The Warwick Agreement on femoroacetabular impingement syndrome (FAI syndrome): an international consensus statement. Br J Sports Med. 2016; 50(19):1169-76.
Chaudhry H, Ayeni OR. The aetiology of femoroacetabular impingement: what we know and what we don't. Sports Health. 2014 Mar;6(2):157-61.
Trigg SD, Schroeder JD, Hulsopple C. Femoroacetabular impingement syndrome. Current Sports Medicine Reports. 2020 Sep 1;19(9):360-6.
Maupin JJ, Steinmetz G, Thakral R. Management of femoroacetabular impingement syndrome: current insights. Orthop Res Rev. 2019 Aug 27;11:99-108.
Wall PD, Dickenson EJ, Robinson D, Hughes I, Realpe A, Hobson R, Griffin DR, Foster NE. Personalised Hip Therapy: development of a non-operative protocol to treat femoroacetabular impingement syndrome in the FASHIoN randomised controlled trial. Br J Sports Med. 2016;50(19):1217-23.
Raveendran R, Stiller JL, Alvarez C, Renner JB, Schwartz TA, Arden NK, Jordan JM, Nelson AE. Population-based prevalence of multiple radiographically-defined hip morphologies: the Johnston County Osteoarthritis Project. Osteoarthritis Cartilage. 2018 Jan;26(1):54-61.
RegencyMarketing. Cam impingement. Available from: http://www.youtube.com/watch?v=1Q11jjHguPI[last accessed 12/02/18]
RegencyMarketing. Pincer impingement. Available from: http://www.youtube.com/watch?v=ucLy6em3d_w[last accessed 12/02/18]
Chinzei N, Hashimoto S, Fujishiro T, Hayashi S, Kanzaki N, Uchida S, Kuroda R, Kurosaka M. Inflammation and Degeneration in Cartilage Samples from Patients with Femoroacetabular Impingement. J Bone Joint Surg Am. 2016 Jan 20;98(2):135-41.
Casartelli NC, Maffiuletti NA, Bizzini M, Kelly BT, Naal FD, Leunig M. The management of symptomatic femoroacetabular impingement: what is the rationale for non-surgical treatment? Br J Sports Med. 2016 May;50(9):511-2.
Diamond LE, Dobson FL, Bennell KL, Wrigley TV, Hodges PW, Hinman RS. Physical impairments and activity limitations in people with femoroacetabular impingement: a systematic review. Br J Sports Med. 2015 Feb;49(4):230-42.
Newcomb NRA, Wrigley TV, Hinman RS, Kasza J, Spiers L, O'Donnell J, Bennell KL. Effects of a hip brace on biomechanics and pain in people with femoroacetabular impingement. J Sci Med Sport. 2018 Feb;21(2):111-116.
Frangiamore S, Mannava S, Geeslin AG, Chahla J, Cinque ME, Philippon MJ. Comprehensive Clinical Evaluation of Femoroacetabular Impingement: Part 1, Physical Examination. Arthrosc Tech. 2017 Oct 30;6(5):e1993-e2001.
Philippon MJ, Maxwell RB, Johnston TL, Schenker M, Briggs KK. Clinical presentation of femoroacetabular impingement. Knee Surg Sports Traumatol Arthr 2007; 15:1041–1047.
Adam Smithson. Femoral Acetabular Impingement by Adam Smithson, University of Nottingham. Available from: http://www.youtube.com/watch?v=uY9N8hmrr_g[last accessed 02/03/18]
Caliesch R, Sattelmayer M, Reichenbach S, Zwahlen M, Hilfiker R. Diagnostic accuracy of clinical tests for cam or pincer morphology in individuals with suspected FAI syndrome: a systematic review. BMJ open sport & exercise medicine. 2020 Apr 1;6(1):e000772.
Reiman MP, Thorborg K. Femoroacetabular impingement surgery: are we moving too fast and too far beyond the evidence? Br J Sports Med. 2015 Jun;49(12):782-4.
The Physio Channel. How to do the FADIR hip impingement test.2018. Available from: https://www.youtube.com/watch?v=PqgPWRqmQ_A[last accessed 5/03/22]
Pandya R. Femoroacetabular Impingement Course. Plus. 2022.
Dijkstra HP, Ardern CL, Serner A, Mosler AB, Weir A, Roberts NW, Mc Auliffe S, Oke JL, Khan KM, Clarke M, Glyn-Jones S. Primary cam morphology; bump, burden or bog-standard? A concept analysis. Br J Sports Med. 2021 Nov;55(21):1212-1221.
Sheikh Z, Adams M. Lateral centre-edge angle. Reference article, Radiopaedia.org. (accessed on 07 Mar 2022) https://doi.org/10.53347/rID-62982
Chopra A, Grainger AJ, Dube B, Evans R, Hodgson R, Conroy J, Macdonald D, Robinson P. Comparative reliability and diagnostic performance of conventional 3T magnetic resonance imaging and 1.5T magnetic resonance arthrography for the evaluation of internal derangement of the hip. Eur Radiol. 2018 Mar;28(3):963-971.
Reiman MP, Thorborg K, Goode AP, Cook CE, Weir A, Hölmich P. Diagnostic Accuracy of Imaging Modalities and Injection Techniques for the Diagnosis of Femoroacetabular Impingement/Labral Tear: A Systematic Review With Meta-analysis. Am J Sports Med. 2017 Sep;45(11):2665-2677.
Cunningham DJ, Paranjape CS, Harris JD, Nho SJ, Olson SA, Mather RC 3rd. Advanced Imaging Adds Little Value in the Diagnosis of Femoroacetabular Impingement Syndrome. J Bone Joint Surg Am. 2017 Dec 20;99(24):e133.
Kaya M. Measurement of Hip Contact Pressure During Arthroscopic Femoroacetabular Impingement Surgery. Arthrosc Tech. 2017 May 1;6(3):e525-e527.
Martin RL, Enseki KR, Draovitch P, Trapuzzano T, Philippon MJ. Acetabular labral tears of the hip: Examination and diagnostic challenges. JOSPT. 2006;36(7):503-15.
Emara K, Samir W, Hausain Motasem EH, Abd El Ghafar K. Conservative treatment for mild femoroacetabular impingement. Journal of Orthopaedic Surgery. 2011;19(1):41-5.
Bennell KL, Spiers L, Takla A, O'Donnell J, Kasza J, Hunter DJ, Hinman RS. Efficacy of adding a physiotherapy rehabilitation programme to arthroscopic management of femoroacetabular impingement syndrome: a randomised controlled trial (FAIR). BMJ Open. 2017 Jun 23;7(6):e014658.
Mansell NS, Rhon DI, Marchant BG, Slevin JM, Meyer JL. Two-year outcomes after arthroscopic surgery compared to physical therapy for femoracetabular impingement: A protocol for a randomized clinical trial. BMC Musculoskelet Disord. 2016 Feb 4;17:60.
Peters S, Laing A, Emerson C, Mutchler K, Joyce T, Thorborg K, Hölmich P, Reiman M. Surgical criteria for femoroacetabular impingement syndrome: a scoping review. Br J Sports Med. 2017;51(22):1605-1610.
RegencyMarketing. Soft Tissue Hip Surgery - part 1. 2010. https://www.youtube.com/watch?v=iE9cgvI7OKw [last accessed 6/03/22]
Nakano N, Lisenda L, Jones TL, Loveday DT, Khanduja V. Complications following arthroscopic surgery of the hip: a systematic review of 36 761 cases. Bone Joint J. 2017 Dec;99-B(12):1577-1583.
Casartelli NC, Bizzini M, Maffiuletti NA, Sutter R, Pfirrmann CW, Leunig M, Naal FD. Exercise therapy for the management of femoroacetabular impingement syndrome: preliminary results of clinical responsiveness. Arthritis Care Research, 2019; 71(8):1074-1083.
Mansell NS, Rhon DI, Meyer J, Slevin JM, Marchant BG. Arthroscopic Surgery or Physical Therapy for Patients With Femoroacetabular Impingement Syndrome: A Randomized Controlled Trial With 2-Year Follow-up. Am J Sports Med. 2018 Feb 1:363546517751912.
