Danis-Weber-Klassifikasjonen for ankelbrudd

Danis-Weber-klassifikasjonen for ankelbrudd

Danis-Weber-klassifikasjonen, også kjent som Weber-klassifikasjonen¹, er et enkelt og mye brukt system for å klassifisere laterale ankelbrudd. Klassifikasjonen er basert på radiologiske kriterier og fokuserer på plasseringen av bruddet i distale fibula i forhold til syndesmosen i ankelleddet. Det finnes tre hovedkategorier som beskriver lokasjon og type brudd:

1. Weber A:

• Plassering: Bruddet er nedenfor nivået til syndesmosen.

• Kjennetegn:

  • Stabilt brudd.

  • Syndesmosen er vanligvis intakt.

  • Mindre skade på ligamenter.

2. Weber B:

• Plassering: Bruddet ligger på nivå med syndesmosen.

• Kjennetegn:

  • Kan være stabilt eller ustabilt, avhengig av skadeomfanget.

  • Mulig skade på syndesmosen.

3. Weber C:

• Plassering: Bruddet er over nivået til syndesmosen.

• Kjennetegn:

  • Ofte ustabilt brudd.

  • Syndesmosen er skadet eller revet over.

  • Assosiert med skade på den mediale malleolen eller deltoidleddbåndet.

Danis-Weber-klassifikasjon: Detaljert beskrivelse

Type A:Denne typen beskriver et brudd i laterale malleol som oppstår distalt for syndesmosen (forbindelsen mellom de distale endene av tibia og fibula). Disse bruddene er vanligvis stabile, men kan kreve åpen reposisjon og intern fiksering (ORIF) dersom den mediale malleolen også er bruddt.

• Typiske trekk:

  • Brudd nedenfor nivået av tibial plafond (syndesmosen).

  • Intakt tibiofibulær syndesmose.

  • Intakt deltoidligament.

  • Av og til kan det være et skrått eller vertikalt brudd i mediale malleol.

Type B:

Bruddet ligger på nivå med tibial plafond (syndesmosen). Det innebærer et brudd i fibula som starter ved syndesmosen og kan variere i stabilitet.

• Typiske trekk:

  • Brudd på nivå med ankelleddet som forlenger seg proksimalt i en skrå retning oppover fibula.

  • Tibiofibulær syndesmose er intakt eller delvis revet, men det er ingen utvidelse av den distale tibiofibulære artikulasjonen.

  • Medial malleol kan være bruddt, eller deltoidligamentet kan være revet.

Type C:

Bruddet oppstår proksimalt for tibial plafond og er ofte assosiert med skade på syndesmosen, noe som gjør det ustabilt og vanligvis krever ORIF.

• Typiske trekk:

  • Brudd over nivået av ankelleddet.

  • Tibiofibulær syndesmose er skadet, med utvidelse av den distale tibiofibulære artikulasjonen.

  • Medial malleolbrudd eller skade på deltoidligamentet kan være tilstede.

Klinisk relevans:

• Type A-brudd er generelt mindre komplekse og ofte stabile, mens type B og spesielt type C innebærer større risiko for ustabilitet og behov for kirurgisk intervensjon.

• Skade på syndesmosen og tilhørende leddbånd bør vurderes nøye, da disse har betydelig innvirkning på stabiliteten og behandlingsvalget.

Konklusjon: Danis-Weber-klassifikasjonen

Type A-brudd er vanligvis stabile og kan ofte håndteres med enkle tiltak som gips eller ortoser. Disse bruddene involverer ikke betydelig skade på syndesmosen og har generelt en god prognose med konservativ behandling.

Type B- og C-brudd innebærer en grad av skade på syndesmosen, som ofte ikke er synlig på røntgen. Disse bruddene er vanligvis ustabile og krever oftere kirurgisk intervensjon for å sikre et godt behandlingsresultat. Riktig vurdering og behandling er avgjørende for å gjenopprette stabilitet og funksjon i ankelleddet.

Kilder:

1. Kennedy JG, Johnson SM, Collins AL, DalloVedova P, McManus WF, Hynes DM, Walsh MG, Stephens MM. An evaluation of the Weber classification of ankle fractures. Injury. 1998 Oct 1;29(8):577-80.

2. Goost H et al. Fractures of the Ankle Joint: Investigation and Treatment Options. Dtsch Arztebl Int. 2014; 111(21): 377-388.fckLRhttp://www.ncbi.nlm.nih.gov/pmc/articles/PMC4075279/

3. Jason P. Tartaglione et al. Classifications in Brief: Lauge-Hansen Classification of Ankle Fractures. Clin Orthop Relat Res (2015) 473:3323–3328