Cervikogen hodepine
- Fysiobasen
- 1. feb.
- 13 min lesing
Oppdatert: 21. mars
Sammendrag
Cervikogen hodepine (CGH) er en kronisk hodepine som oppstår fra atlanto-occipitalleddet og de øvre cervicale leddene, men oppleves som smerte i én eller flere regioner av hodet og/eller ansiktet¹.
Cervikogen hodepine er en vanlig, men ofte feildiagnostisert årsak til kronisk hodepine. Presentasjonen kan være kompleks og overlappe med mange primære hodepinesyndromer som ofte ses i klinisk praksis. Typiske symptomer inkluderer:
Unilateral smerte.
Ipsilateral diffus smerte i skulder og arm.
Redusert bevegelsesutslag (ROM) i nakken.
Smertelindring ved bruk av anestetiske blokkader.
Internasjonal anerkjennelse
Den internasjonale hodepineforeningen (IHS) har klassifisert cervikogen hodepine som en sekundær hodepine. Dette skyldes at smerten antas å oppstå som følge av nociseptiv aktivering i det cervicale området².
Klinisk relevant anatomi
Øvre cervicalcolumna
Cervicalcolumna består av syv virvler (C1–C7), cervicale nerver (C1–C8), samt muskler og leddbånd. De to øverste virvlene, atlas (C1) og axis (C2), har en unik struktur og funksjon³.
Atlas (C1):
Støtter skallen og artikulerer med occipitalbenet i atlanto-occipitalleddet.
Ansvarlig for 33 % av fleksjon og ekstensjon i nakken.
Designet tillater fremover- og bakoverbevegelser av hodet.
Axis (C2):
Muliggjør rotasjon gjennom atlantoaksialleddet.
Ansvarlig for 60 % av all cervical rotasjon.
De resterende fem cervicalvirvlene (C3–C7) som utgjør nedre cervicalcolumna, har en mer lik struktur, men skiller seg betydelig fra C1 og C2. Disse støtter mer komplekse bevegelser og bidrar til stabilitet i nakken.
Patofysiologi
Cervikogen hodepine oppstår fra en kompleks interaksjon mellom de øvre cervicale nerver og trigeminale systemer, som fører til referert smerte i occipitalområdet og/eller øynene.
Nervesignalering og referert smerte
C1-C3 nervene: Disse nervene overfører smertesignaler til det trigeminocervikale kjernen, en sentral nociseptiv struktur for hodet og nakken. Denne forbindelsen forklarer hvordan smerte fra cervicalområdet kan oppleves som smerte i occipitalområdet eller rundt øynene (Wang, 2014).
Trigeminale og cervicale afferenter: Trigeminocervikale kjernen mottar signaler både fra trigeminusnerven og de tre øvre cervicale spinalnervene, noe som bidrar til overføringen av smerte.
Inflammasjon og neurotransmisjon
Aseptisk inflammasjon: Forårsaket av patologi i cervicale skiver, som aktiverer C-fibre, hvilket forverrer smerteopplevelsen.
Sensitivisering av nevroner: Traumer som nakkesleng, muskelspenninger eller kroniske spasmer i hode-, nakke- eller skuldermuskulatur kan øke følsomheten i dette systemet. Dette minner om allodyni som ses i kroniske migrenetilfeller.
Smerteterskel og progresjon
Pasienter med lav smerteterskel er mer sårbare for alvorlig smerte, noe som forsterker behovet for tidlig diagnose og behandling.
Tidlige intervensjoner kan redusere sensibilisering og forhindre progresjon til mer alvorlige symptomer.
Epidemiologi
Cervikogen hodepine (CGH) er en sjelden kronisk hodepinetilstand som hovedsakelig rammer voksne i alderen 30 til 44 år.
Prevalens
Forekomsten av cervikogen hodepine blant pasienter med hodepine er estimert til å være mellom 1 % og 4 %, avhengig av diagnostiske kriterier og studiedesign.
Tilstanden er ofte underdiagnostisert, noe som kan forklare den varierende prevalensen rapportert i ulike studier.
Kjønnsfordeling
Tilstanden påvirker menn og kvinner likt, med en F/M-ratio på 0,97, noe som indikerer en tilnærmet lik kjønnsfordeling.
Alder ved debut og diagnose
Debutalder: Cervikogen hodepine antas å starte tidlig i 30-årene.
Diagnosealder: Gjennomsnittlig alder for når pasienter oppsøker medisinsk hjelp og får diagnosen, er 49,4 år.
Sammenligning med andre hodepinetyper
Pasienter med cervikogen hodepine opplever ofte økt ømhet i perikraniale muskler på den smertefulle siden, noe som skiller dem fra pasienter med andre typer hodepine.
Etiologi
Cervikogen hodepine (CGH) antas å være referert smerte som stammer fra irritasjon i cervicale strukturer som innerveres av spinalnervene C1, C2 og C3. Dette betyr at enhver struktur som mottar innervasjon fra disse nervene, potensielt kan være en kilde til cervikogen hodepine⁴.
Primære strukturer involvert
Ledd:
Spesielt zygoapophyseale ledd, med fokus på leddene i C2/C3-nivået, som identifiseres som den vanligste smertekilden for CGH.
Disker: Degenerative forandringer eller andre patologier kan irritere nærliggende strukturer og nerver.
Ligamenter og muskulatur: Irritasjon eller dysfunksjon i ligamenter og nakkemuskler kan også bidra til CGH.
Sekundære faktorer
Nedre cervicalcolumna:
Selv om den nedre cervicalcolumna kan spille en indirekte rolle ved smerteproduksjon hvis det er dysfunksjon, finnes det ingen evidens for direkte referansemønstre fra dette området⁵.
Whiplash-skade:
Pasienter med en historie av nakkesleng (whiplash) har større sannsynlighet for å oppleve CGH, sannsynligvis grunnet sensitivisering av zygoapophyseale ledd og nærliggende strukturer.
Diagnostisk bekreftelse
Kontrollerte nerveblokader av ulike strukturer i cervicalcolumna har vist at zygoapophyseale ledd er den mest vanlige kilden til smerte ved cervikogen hodepine, noe som gjør denne tilnærmingen verdifull for diagnostisk bekreftelse⁵.
Klinisk presentasjon
Cervikogen hodepine (CGH) kan være utfordrende å diagnostisere klinisk, da symptomene ofte overlapper med andre typer hodepine. Typiske kjennetegn inkluderer følgende:
Kjennetegn og symptomer
Unilateral hodepine:
Beskrives ofte som en "værhane"-mønster av smerte eller unilateral dominerende hodepine.
Pasienter med bilateral hodepine eller symptomer som er typiske for migrene utelukkes⁶.
Forverring ved nakkebevegelser eller holdning:
Hodepinen forverres ofte ved bevegelse av nakken eller ved vedvarende ugunstige holdninger⁶.
Ømhet i de øvre tre cervicale leddene:
Palpasjon av C1-C3 kan avsløre ømhet, som er et vanlig funn ved CGH⁶.
Forbundet med nakkesmerter eller dysfunksjon:
Hodepinen ledsages ofte av smerter eller nedsatt funksjon i nakken⁷.
Diagnostisk bekreftelse:
Selektive nerveblokader med injeksjon på spesifikke steder brukes som en definitiv metode for å bekrefte diagnosen⁵.
Muskelrelaterte funn
Sammenlignet med migrenepasienter og kontrollgrupper, har pasienter med CGH ofte følgende:
Stramhet og triggerpunkter:
Økt stramhet og triggerpunkter i øvre trapezius, levator scapulae, scaleni og suboccipitale ekstensormuskler⁸.
Svekkelse av dype nakkefleksorer:
Svake dype nakkefleksorer som påvirker nakkestabiliteten⁹¹⁰¹¹.
Økt aktivitet i overfladiske nakkemuskler:
Økt aktivering av overfladiske fleksorer som sternocleidomastoideus og scaleni.
Atrofi i suboccipitale ekstensormuskler:
Redusert funksjon i de dype musklene som støtter cervicalsegmentene, noe som svekker aktiv støtte og stabilisering.
Andre muskler involvert:
Implicerte muskler inkluderer:
Øvre trapezius
Sternocleidomastoideus
Levator scapulae
Pectoralis major og minor
Suboccipitale korte ekstensormuskler⁹¹⁰¹².
CGH kan identifiseres gjennom en kombinasjon av kliniske tegn som unilateral hodepine, forverring ved nakkebevegelse og muskulære forandringer. Selektive nerveblokader gir en definitiv diagnose, mens muskelrelaterte funn som svekkelse av dype nakkefleksorer og stramhet i spesifikke muskler understøtter klinisk vurdering. Tidlig identifikasjon og målrettet behandling kan redusere symptomer og forhindre videre progresjon.
Differensialdiagnoser
Ved vurdering av cervikogen hodepine (CGH) er det avgjørende å utelukke alvorlige patologier og skille tilstanden fra andre hodepinetyper. Dette bidrar til riktig diagnose og behandling.
Utelukkelse av alvorlige patologier
Vaskulære patologier i nakken:
F.eks. carotisdisseksjon eller vertebrobasilær insuffisiens.
Intrakranielle patologier:
F.eks. svulster, blødninger eller hydrocephalus.
Cervikal instabilitet:
Potensielt farlig bevegelse mellom cervicale segmenter, ofte assosiert med traumer eller revmatologiske tilstander.
Cervikal myelopati:
Trykk på ryggmargen som kan gi nevrologiske symptomer.
Occipital neuralgi:
Skarpe, elektriske smerter i occipitalområdet, ofte forvekslet med cervikogen hodepine.
Differensiering fra andre typer hodepine
Type | Lokalisering | Intensitet | Hyppighet | Varighet | Tilleggsymptomer |
Cluster | Unilateral: orbital, supraorbital, temporal | Alvorlig | 1x annenhver dag -> 8x daglig | 15–180 minutter | Ipsilateralt: konjunktival injeksjon, tåreflod, nasal kongestion, rinoré, svetting i panne/ansikt, miosis, ptose, øyelokksødem. Rastløshet/agitasjon. |
Tensjonshodepine | Bilateral | Mild til moderat | >15 dager/måned i >3 måneder | Timer til kontinuerlig | Pressende/stram følelse. <1 av: fotofobi, fonofobi eller mild kvalme. |
Migrene uten aura | Unilateral: frontotemporal hos voksne, occipital hos barn | Moderat til alvorlig | >14 dager/måned | 4–72 timer | Blinkende lys/flekker i synet, pulserende smerte, kvalme, fotofobi, fonofobi. |
Kliniske betraktninger
CGH skiller seg fra primære hodepinetyper ved at den er utløst av nakkeproblemer og ofte ledsages av nakkesmerter, redusert bevegelsesutslag og spesifikke muskulære funn.
Nøyaktig diagnostikk krever en kombinasjon av grundig klinisk undersøkelse, differensialdiagnostikk og i noen tilfeller bildediagnostikk eller selektive nerveblokader.
Utfallsmål
Effektive måleverktøy er essensielle for å evaluere alvorligheten av cervikogen hodepine og vurdere behandlingseffekt:
Neck Disability Index (NDI): Kvantifiserer funksjonsbegrensninger relatert til nakkesmerte.
Headache Disability Index (HDI): Måler påvirkning av hodepine på daglige aktiviteter.
Northwick Park Questionnaire: Spesifikk for nakkesmerter og relaterte funksjonelle begrensninger.
Neck Pain and Disability Scale (NPAD): Omfattende vurdering av nakkesmerte og dens funksjonelle konsekvenser.
Numeric Pain Rating Scale (NPRS): Enkel metode for å vurdere smerteintensitet på en skala fra 0–10.
Visual Analog Scale (VAS): Vurderer smerteintensitet gjennom en visuell skala.
Diagnostiske Kriterier (IHS)
Ifølge den internasjonale hodepineforeningen (IHS) er kriteriene for cervikogen hodepine:
Lokalisering av smerte:
Smerte lokalisert i nakke og occipitalområdet, som kan spre seg til panne, orbitalregionen, tinninger, vertex eller ører, vanligvis unilateralt.
Forverrende faktorer:
Smerte utløst eller forverret av spesifikke nakkebevegelser eller vedvarende holdninger.
Minst ett av følgende:
Motstand eller begrensning i passive nakkebevegelser.
Endringer i nakkemuskelkontur, tekstur, tonus eller respons på aktiv/passiv bevegelse.
Unormal ømhet i nakkemuskulatur.
Radiologiske funn:
Bevegelsesavvik ved fleksjon/ekstensjon.
Unormal holdning eller tilstedeværelse av frakturer, medfødte avvik, beinpatologi (f.eks. revmatoid artritt).
Flexion-Rotation Test (FRT)
FRT er en viktig diagnostisk test for cervikogen hodepine, med høy sensitivitet (Sn = 0,91) og spesifisitet (Sp = 0,90)⁹:
Gjennomføring:
Pasientens nakke plasseres i maksimal fleksjon.
Terapeuten roterer hodet passivt til hver side til motstand eller smerte oppstår.
En positiv test defineres som en rotasjonsreduksjon på mer enn 10° fra normalområdet (44°).
Resultater:
Sterkere begrensning på én side korrelerer med hodepinens alvorlighetsgrad og kan indikere CGH.
Røde flagg
Pasienter med følgende tegn bør henvises til umiddelbar medisinsk vurdering:
Plutselig oppstått, alvorlig hodepine.
Forverring av tidligere hodepine uten klare utløsende faktorer.
Hodepine forbundet med feber, nakkestivhet, hudutslett eller historie med kreft, HIV eller systemisk sykdom.
Hodepine med fokale nevrologiske tegn (unntatt typisk aura).
Moderat til alvorlig hodepine utløst av hoste, anstrengelse eller press.
Ny hodepine under eller etter graviditet.
Behandling og håndtering av cervikogen hodepine
Håndteringen av cervikogen hodepine krever en tverrfaglig tilnærming, med fysioterapi som første behandlingsvalg. Andre intervensjoner, som medikamenter og invasive prosedyrer, kan brukes avhengig av alvorlighetsgrad og underliggende årsak.
Fysioterapi
Fysioterapi er førstelinjebehandling og omfatter:
Manuell terapi:
Manipulasjon og mobilisering av cervicalcolumna for å redusere smerte og forbedre bevegelse.
Terapeutiske øvelser:
Øvelser som styrker dype nakkefleksorer, forbedrer propriosepsjon, og øker stabiliteten i cervicalområdet.
Intervensjonelle behandlinger
Intervensjonelle metoder brukes for pasienter som ikke responderer tilfredsstillende på konservative tiltak:
Cervikale epidurale steroidinjeksjoner:
Indikasjon: Multinivå degenerasjon i skive eller ryggsøyle.
Virkningsmekanisme:
Reduserer mikroinflammasjon og demper smertefølsomhet ved å bryte smerteproduserende sløyfer mellom nerverot og mikrovasculære strukturer.
Nerveblokader:
Avbryter signalbaner som fører til sentral sensitivering.
Metoder inkluderer:
Lokale nerveblokader.
Triggerpunktinjeksjoner.
Radiofrekvens termisk nevrolyse.
Medikamentell behandling
Trisykliske antidepressiva:
Brukes i lavere doser enn ved depresjon, og kan redusere smertefølsomhet.
Muskelavslappende midler:
Påvirker sentralnervesystemet og kan være fordelaktige, selv om evidens fortsatt er begrenset.
Botulinumtoksin:
Injiseres i hypertoniske muskler for å redusere spenning og smerte.
Psykososial støtte
Cervikogen hodepine har høy risiko for residiv og kan påvirke livskvaliteten betydelig. Noen pasienter kan dra nytte av samtidig kognitiv atferdsterapi (CBT) for å håndtere smerte og redusere psykologiske belastninger.
Håndteringen av cervikogen hodepine krever en helhetlig tilnærming, med:
Fysioterapi som kjerneintervensjon.
Intervensjonelle prosedyrer som nerveblokader og steroidinjeksjoner for alvorlige tilfeller.
Medikamentell støtte for smertelindring.
Psykososial støtte for å adressere livskvalitet og mestring.
Fysioterapibehandling av cervikogen hodepine
Behandling av cervikogen hodepine (CGH) krever en spesifikk og målrettet tilnærming som fokuserer på mykvevsrestriksjoner, nakkens funksjon og occipitalområdet. Effektiv fysioterapi inkluderer både manuell terapi og øvelser som styrker relevante muskler og forbedrer funksjonaliteten.
Behandlingsmetoder
Cervikal manipulasjon og mobilisering
Mobilisering og manipulasjon av cervicalcolumna har vist seg effektivt for å redusere smerte og forbedre bevegelighet¹⁵¹⁶.
Styrkeøvelser
Fokus på dype nakkefleksorer og muskler i øvre kvadrant (f.eks. trapezius, levator scapulae) bidrar til bedre støtte og stabilisering¹⁵¹⁶.
Thorakal manipulasjon og øvelser
Manipulasjon av thorakalcolumna, inkludert høyhastighets lavamplitude (HVLA) thrust-teknikker, kan forbedre nakkefunksjon og lindre smerte¹⁷¹⁶.
C1-C2 SNAG-teknikk (Self-Sustained Natural Apophyseal Glide)
Denne teknikken er dokumentert som svært effektiv for å redusere symptomer på cervikogen hodepine¹⁸.
Evidensbasert behandling
Jull et al. (2002):
En seks ukers fysioterapiprogram bestående av manuell terapi og øvelser reduserte symptomer på cervikogen hodepine og medikamentbruk både på kort sikt og ved oppfølging etter ett år⁹.
Delphi-studien (2021):
Anbefalte tiltak inkluderer:
Aktiv mobilisering.
Mobilisering av øvre cervicalcolumna.
Passiv mobilisering med bevegelse.
Arbeidsrelatert ergonomitrening.
Tilleggsbehandling
Thorakal manipulasjon
Teknikker som CT-mobilisering og midt-thorakal manipulasjon i sittende stilling kan supplere cervical behandling.
Gjenopplæring av kraniocervikale fleksormuskler
Øvelser som styrker dype nakkefleksorer er sentrale for å gjenopprette riktig bevegelsesmønster.
Øvelser for dype nakkefleksorer
Øvelser som isometriske nakkeøvelser og tilpassede propriosepsjonstrening kan forbedre stabiliteten og redusere smerte.
Effektiv fysioterapibehandling av cervikogen hodepine kombinerer manuell terapi, målrettede øvelser og ergonomisk opplæring. Intervensjoner som mobilisering, styrking av dype nakkefleksorer, og thorakal manipulasjon gir signifikante fordeler i smertereduksjon og funksjonsforbedring, med dokumentert effekt både på kort og lang sikt.
Re-opplæring av kraniocervikal fleksjon (CCF) og ekstensormuskulatur
Trening av dype nakkemuskler, inkludert både fleksorer og ekstensormuskler, er avgjørende for å forbedre kontroll, utholdenhet og koordinasjon hos pasienter med cervikogen hodepine. Dette krever presisjon og gradvis progresjon gjennom spesifikke øvelser som adresserer funksjonelle begrensninger.
Kraniocervikal fleksjon (CCF)
Test av nakkefleksorsynergi
Cranio-cervical Flexion Test (CCFT):
Brukes for å vurdere pasientens evne til å utføre korrekt CCF-bevegelse uten dominant bruk av overfladiske nakkefleksorer.
Pasienten palperer de overfladiske fleksorene for å unngå feilaktig aktivering, med fokus på presisjon og kontroll.
Trening av utholdenhet i dype nakkefleksorer
Introduksjon av trening:
Når pasienten mestrer korrekt CCF-bevegelse, starter utholdenhetstreningen.
Målet er å holde posisjonen i ca. 10 sekunder, gjentatt flere ganger.
Bruk av trykkbiofeedback:
Treningen guider pasienten ved bruk av trykkbiofeedback (30 mmHg som ønsket nivå).
Start på nivået pasienten kan oppnå uten kompensasjon og bygg opp gradvis.
Frekvens og progresjon:
Øvelser utføres minst to ganger daglig.
Hver trykkfase holdes i 10 sekunder, med opptil 10 repetisjoner per nivå før progresjon.
Re-opplæring av nakkefleksorer i sittende stilling
Mål: Forbedre antigravitasjonsfunksjonen til fleksorene.
Øvelse:
Kontrollerte eksentriske bevegelser av hodet i ekstensjon, etterfulgt av konsentriske bevegelser tilbake til nøytral posisjon.
CCF-initiering bør dominere, uten overaktivitet av sternocleidomastoideus.
Progresjon:
Øk gradvis bevegelsesutslaget og introduksjon av isometriske hold.
Ekstensormuskler i kraniocervikalcolumna
Trening av koordinasjon
Firepunktstående posisjon:
Eccentrisk kontroll ved å senke hodet i fleksjon og konsentrisk kontroll tilbake til nøytral posisjon.
Fokus på samspillet mellom dype og overfladiske ekstensormuskler.
Progresjon:
Utfør små vekslinger mellom kraniocervikal ekstensjon og fleksjon, mens cervicalcolumna opprettholdes i nøytral posisjon.
Kombineres med re-opplæring av scapulær muskelkontroll.
Sammentrekning av nakkefleksorer og ekstensorer
Mål: Fremme koordinerte bevegelser og stabilitet gjennom samtidig aktivering av nakkefleksorer og ekstensorer.
Tilnærming:
Kombiner øvelser som krever både fleksjon og ekstensjon, tilpasset pasientens kontroll og progresjon.
Re-opplæring av kraniocervikal bevegelse inkluderer nøye strukturert trening for å styrke dype nakkefleksorer og ekstensormuskler. Ved bruk av verktøy som trykkbiofeedback og gradvis progresjon, forbedrer dette presisjon, kontroll og utholdenhet, noe som er avgjørende for behandling av cervikogen hodepine og relaterte nakkesmerter.
Samsammentrekning av nakkefleksorer og ekstensormuskler
Samsammentrekning av nakkefleksorer og ekstensormuskler er en viktig del av rehabilitering for å forbedre stabiliteten, koordinasjonen og funksjonen i cervicalcolumna. Øvelsene introduseres når pasienten har oppnådd tilstrekkelig kontroll over de dype musklene.
Samsammentrekning med rotasjon
Metode:
Pasienten utfører selvstyrt isometrisk rotasjon i en korrekt oppreist sittestilling.
De ser mot håndflaten som gir motstanden for å aktivere musklene.
Utførelse:
Øvelsene utføres som vekslende rytmiske stabiliseringsøvelser, med fokus på langsomme start- og frigjøringskontraksjoner.
Motstanden tilpasses pasientens innsats på 10–20 % av maksimal styrke.
Re-opplæring av fleksorsynergi
Kombinert aktivering av dype og overfladiske nakkefleksorer:
Pasienten utfører hodeløft som starter med en CCF (kraniocervikal fleksjon) før hodet løftes fra underlaget.
Tyngdekraften og hodets vekt gir motstand.
Forsiktighet:
Høy belastning bør unngås i tidlig fase for å forhindre symptomforverring.
Re-opplæring av scapulær muskelkontroll
1. Korreksjon av scapulær orientering
Strategi:
Pasienten beveger coracoiden oppover og acromion bakover, noe som resulterer i en lett tilbaketrekning og utadrotasjon av scapula.
Mål:
Tilrettelegge for koordinert handling av trapezius (alle deler) og serratus anterior.
Nedre trapezius bidrar til lett depresjon av den mediale kanten av scapula, noe som forlenger og avspenner levator scapulae.
Praktisk gjennomføring:
Pasienten repeterer korreksjonen regelmessig gjennom dagen til det blir en automatisk vane.
2. Utholdenhetstrening av scapulastabilisatorer
Metode:
Pasienten utfører gjentatte 10-sekunders hold i korrekt scapulær posisjon for tidlig utholdenhetstrening.
Øvelser:
I mageleie mot tyngdekraften for å trene mellom- og nedre trapezius.
3. Kontroll av scapula under armbevegelse og belastning
Betydning:
Viktig for aktiviteter som kontorarbeid, som kan forverre smerte.
Progresjon:
Pasienten opprettholder den nylig innlærte scapulære posisjonen mens de utfører små armbevegelser (± 60°) eller funksjonelle aktiviteter som løfting og bæring.
Fokus på cervicothorakal postural kontroll i tillegg.
Styrkeøvelser for øvre kvadrant
Middel- og nedre trapezius
Fokus på styrking av trapeziusmuskelen for å integrere globale muskler som har forbindelser til cervicalcolumna gjennom anatomiske kjeder.
Øvelser inkluderer:
Skulderretraksjoner.
Skulderdepresjoner.
Bruk av elastiske bånd for motstand.
Re-opplæring av holdning
Sittende holdningskorrigering:
Start med bekkenets posisjon for å sikre en stabil base.
Korriger scapulas posisjon for å fremme koordinert muskelsamarbeid.
Fordeler:
Bidrar til reciproc avspenning i muskler som levator scapulae, noe som reduserer muskelsmerte.
Sensorimotorisk trening
Formål: Adresserer dysfunksjon i sensorimotorsystemet, som er en underliggende årsak til CGH.
Øvelser inkluderer:
Bruk av ustabile underlag som treningsballer eller skumputer for å fremme reflekstabilisering og postural stabilitet.
Gradvis progresjon til funksjonelle aktiviteter for å sikre en jevn overgang tilbake til full deltakelse i daglige aktiviteter.
Triggerpunktterapi
Teknikker:
Kompresjon: Gradvis trykk på triggerpunkter (TrP) i muskler som sternocleidomastoideus.
Tverrfriksjonsmassasje: Moderat, langsomt trykk med bevegelser som forlenger muskel- og bindevevsfibre.
Gjennomføring:
Utføres uten å forårsake smerte, med fokus på å oppnå gradvis avspenning og forlengelse av stramme muskelfibre.
Gjentas 3 ganger per økt.
Myofasciell mobilisering, styrke, stabilitet og holdningsøvelser
Teknikker:
Postisometrisk avspenning.
Myofasciell mobilisering.
McKenzie-terapi-elementer for å redusere smerte og forbedre mobilitet.
Trening:
Gradvis styrking av avspente muskler.
Isometriske øvelser med økende belastning uten å provosere smerte eller hodepine.
Bruk av elastiske treningsbånd og visuell tilbakemelding i speil for å forbedre holdningskontroll.
Oppsummering
En helhetlig rehabiliteringsplan for cervikogen hodepine bør inkludere:
Styrking av spesifikke muskelgrupper.
Re-opplæring av holdning og sensorimotorisk funksjon.
Bruk av triggerpunktterapi og myofasciell mobilisering for å adressere smerte og spenning.
Progressiv trening som kombinerer isometriske og dynamiske øvelser, uten å forverre symptomer.
Kilder:
Goodman, C, Fuller, K. Pathology: Implications for the Physical Therapist. 3rd ed. St. Louis: Saunders Elsevier, 2009.
Headache Classification Subcommittee of the International Headache Society. The international classification of headache disorders.2nd edition. Cephalalgia 2004;24:suppl 1.
UZ Leuven, Anatomie van de cervicale wervelkolom, 2013. (
Al Khalili Y, Jain S, Murphy PB. 2019 Headache, Cervicogenic. Available from:https://www.ncbi.nlm.nih.gov/books/NBK507862/ (last accessed 1.2.2020)
Becker WJ. Cervicogenic Headache: Evidence that the neck is a pain generator. Headache. 2010;4 699-705
Jull G, Stanton W. Predictors of responsiveness to physiotherapy management of cervicogenic headache. Cephalalgia. 2005;25:101-108.
Haas M, Spegman A, Peterson D, Aickin M, Vavrek D. Dose response and efficacy of spinal manipulation for chronic cervicogenic headache: a pilot randomized controlled trial. Spine Journal
Page P. Cervicogenic headaches: an evidence-led approach to clinical management. International journal of sports physical therapy. 2011 Sep;6(3):254.
ull G, Trott P, Potter H et al., A randomized controlled trial of exercise and manipulative therapy for cervicogenic headache: The cervical therapeutic exercise programme, Spine 2002
age P, Cervicogenic headaches: An evidence-led approach to clinical management, The International Journal of Sports Physical Therapy, Volume 6, Nr 3, September 2011
McDonnell MK et al., A Specific Exercise Program and Modification of Postural Alignment for Treatment of Cervicogenic Headache: A Case Report, J Orthop Sports Phys Ther, Volume 35, Nr 1, January 2005
Hall T et all. Clinical Evaluation of Cervicogenic Headache: A Clinical Perspective. Journal of Manual and Manipulative Therapy. 2008;16:73-80.
http://ihs-classification.org/en/02_klassifikation/03_teil2/11.02.01_cranial.html (accessed 13 April 2011).
Toby M. Hall, MSc, Kathy Briffa, PhD, Diana Hopper, PhD, and Kim W. Robinson, BSc. The relationship between cervicogenic headache and impairment determined by the flexion-rotation test. Journal of Manipulative and Physiological Therapeutics 2010; Volume 33: Number 9.
Fritz JM, Brennan GP. Preliminary Examination of a Proposed Treatment-Based Classification System for Patients Receiving Physical Therapy Interventions for Neck Pain. Physical Therapy. 2007;87:513-524.
Luedtke, Kerstin, et al. "Efficacy of interventions used by physiotherapists for patients with headache and migraine—systematic review and meta-analysis." Cephalalgia 36.5 (2016): 474-492.
Cleland et al. Examination of a Clinical Prediction Rule to Identify Patients with Neck Pain Likely to Benefit from Thoracic Spine Thrust Manipulation and a General Cervical Range of Motion Exercise: Muti-Center Randomized Clinical Trial. Physical Therapy. 2010;90:1239-1253.
Hal T et al. Efficacy of a C1-C2 Self-sustained Natural Apophyseal Glide (SNAG) in the Management of Cervicogenic Headache JOSPT 2007;37:100-107.
De Pauw R, Dewitte V, de Hertogh W, Cnockaert E, Chys M, Cagnie B. Consensus among musculoskeletal experts for the management of patients with headache by physiotherapists? A delphi study. Musculoskeletal Science and Practice. 2021 Apr 1;52:102325.
harrisonvaughanpt. C1-2 Rotatory HVLAT Chin-Hold Technique. Available from: http://www.youtube.com/watch?v=KdFUfVFEb4U [last accessed 24/11/12]
OptimumCareProviders. 1.2 Deep Neck Flexor - Longus Colli Strengthening Level 2. Available from: http://www.youtube.com/watch?v=1smVSuQiQx8 [last accessed 09/03/13]
ReligiosoPT. Supine Thoracic Thrust. Available from: http://www.youtube.com/watch?v=Rj4Y5JGNPZs[last accessed 09/03/13]
Gema Bodes-Pardo et al.; Manual treatment for cervicogenic headache and active trigger point in the sternocleidomastoid muscle: a pilot randomized clinical trial; Journal of Manipulative and Physiological Therapeutics Volume 36, Number 7; 2013
J. Huber et al.; Reinvestigation of the dysfunction in neck and shoulder girdle muscles as the reason of cervicogenic headache among o ce workers; Disability & Rehabilitation; 2013 May; 35(10): 793-802
