Biomekanikk av Lateral Epicondylitt (Tennisalbue)

Lateral epikondylitt, ofte kalt «tennisalbue», er en av de vanligste muskelskjelettlidelsene i overekstremiteten og forårsaker smerte og funksjonsnedsettelse i albuen. Tilstanden er kjennetegnet av smerte og ømhet over den laterale epikondylen, som er festepunktet for musklene i underarmen[1]. Lateral epikondylitt rammer rundt 1–3 % av befolkningen, med en overvekt i den middelaldrende aldersgruppen, og forekommer omtrent likt hos menn og kvinner[1][2]. Til tross for navnet, er det bare 5–10 % av de rammede som faktisk driver med tennis[3]. Flertallet av tilfellene skyldes arbeidsaktiviteter som innebærer repetitive bevegelser av overekstremiteten, for eksempel manuelt arbeid som innebærer løfting eller vridning[3].

Patofysiologi og biomekanikk

Lateral epikondylitt skyldes overbelastning av muskler og sener som fester seg til den laterale epikondylen, spesielt ekstensormusklene i underarmen. Dette inkluderer primært extensor carpi radialis brevis (ECRB), som spiller en viktig rolle i håndleddsekstensjon og stabilisering av håndleddet under aktiviteter som griping[2].

Ved gjentatte bevegelser eller belastning oppstår det mikroskopiske skader på senen, ofte uten tilstrekkelig tid til å reparere seg selv. Dette fører til en degenerativ tilstand kalt tendinose, snarere enn en akutt inflammasjon, som tidligere antatt. Tendinose kjennetegnes av kollagenfragmentering, økt vaskularitet og fravær av betennelsesceller[4].

Biomekaniske faktorer

Muskel-sene-mekanikk:
- Ved repetitive aktiviteter som krever grep eller håndleddsekstensjon, blir ECRB utsatt for betydelige skjærkrefter, spesielt når albuen er fullt utstrakt[5].
- Kombinasjonen av albueekstensjon, pronasjon og håndleddsekstensjon øker risikoen for skade på senen.
Kinematikk i albueleddet:
- Det laterale epikondylen fungerer som et ankerpunkt for flere muskler. Gjentatte sammentrekninger kan føre til en kumulativ belastning, særlig når håndleddet ikke stabiliseres effektivt under bevegelser[6].
Arbeidsrelaterte bevegelser:
- Repeterende belastninger over tid kan forårsake kumulativ skade. For eksempel ved løfting med håndflaten nedover øker stresset på extensor musklene betydelig[7].

Klinisk relevans

Forståelsen av biomekanikken bak lateral epikondylitt er avgjørende for å designe effektive behandlingsstrategier som inkluderer:

Modifikasjon av bevegelser for å redusere belastning.
Styrking av stabiliserende muskler, som kan bidra til å redusere kompresjons- og skjærkrefter på senen.
Ergonomisk tilpasning på arbeidsplassen for å minimere repetitive bevegelser.

Patologi / Skademekanisme

Lateral epikondylitt, ofte kjent som «tennisalbue», ble tidligere klassifisert som en inflammatorisk tilstand, særlig i den tidlige fasen av skadeutviklingen[1][4]. Nyere histologiske studier har imidlertid vist at tilstanden egentlig er en form for tendinose – en degenerativ prosess i senen[1][4]. Denne tilstanden oppstår som følge av repetitive mikrotraumer på ekstensorsenen som er festet til den laterale epikondylen av humerus, med extensor carpi radialis brevis (ECRB) som den mest påvirkede muskelen[1]. Andre muskler som kan være involvert inkluderer supinator og håndleddsekstensorene: extensor carpi radialis longus, extensor digitorum, extensor digiti minimi og extensor carpi ulnaris[1][4].

Mekanisme for skade

Repetitiv mikrotraume:
- Gjentatte bevegelser som belaster ekstensorsenene, særlig ECRB, fører til akkumulering av stress og mikrotraumer ved festepunktet på den laterale epikondylen[1][4].
- Over tid kan dette resultere i små rifter i senen, kjent som mikro-tearer, som uten tilstrekkelig hvile og restitusjon kan utvikle seg til en degenerativ tilstand, altså tendinose[4].
Overbelastning av senen:
- Gradvis økning i kraftpåvirkning over tid overstrekker ekstensorsenene og øker belastningen på området der de fester seg til lateral epikondylen[4].
- Overbelastning fører til degenerasjon av senefibrene, karakterisert ved kollagenfragmentering, nedsatt blodtilførsel og tap av normal seneintegritet[4].
Muskel involvering:
- I tillegg til ECRB, kan supinator og andre håndleddsekstensorer bli påvirket. Disse musklene samarbeider under aktiviteter som krever håndleddsekstensjon og supinasjon, noe som forsterker belastningen på den laterale epikondylen[1].
Mangel på restitusjon:
- Hvis senen ikke får tilstrekkelig tid til å helbrede mellom belastninger, oppstår det gjentatte mikrotraumer som kan føre til kroniske endringer i senens struktur og funksjon.

Symptomer og smerteutvikling

Intermitterende smerte: Mild smerte som oppstår under eller etter aktivitet.
Kontinuerlig smerte: Vedvarende smerte som kan forstyrre daglige aktiviteter.
Smerteutstråling: Smerten kan utstråle fra albuen og ned mot underarmen, spesielt ved grep eller løft[4].

Denne kombinasjonen av mikrotraume, manglende helbredelse og degenerasjon skaper den klassiske presentasjonen av lateral epikondylitt. Skader på ECRB kan også føre til sekundære effekter som tap av grepstyrke og redusert funksjon i overekstremiteten.

Manuelle Arbeidsaktiviteter og Lateral Epikondylitt

Lateral epikondylitt, eller "tennisalbue", er ofte assosiert med smerter ved den laterale humerale epikondylen og involverer underarmens ekstensorer. Tilstanden kjennetegnes av direkte eller indirekte ømhet over det laterale området, spesielt provosert av motstand mot håndledds- eller tredje fingers ekstensjon[1][2][4]. Forskning viser en sterk sammenheng mellom lateral epikondylitt og manuelle arbeidsaktiviteter som innebærer høy fysisk belastning, kraftige og repetitive bevegelser, samt ekstreme, ikke-nøytrale stillinger i hender og armer[3][5][6].

Risikofaktorer i Manuelle Arbeidssituasjoner

Gjentakende bevegelser:
- Hyppige hånd- og håndleddsbevegelser, særlig i yrker som krever finmotorisk arbeid, kan føre til overbelastning av ekstensorsenene i underarmen[6][7].
Kraftige grep og tunge løft:
- Løft av tunge gjenstander (> 5 kg) og aktiviteter som krever høy håndstyrke er viktige risikofaktorer for utvikling av lateral epikondylitt[7].
Vibrerende verktøy:
- Bruk av vibrerende maskiner øker risikoen for mikrotraumer i senene og kan fremskynde utviklingen av degenerative tilstander[6].
Ikke-nøytrale stillinger:
- Ekstrem hånd- og underarmsposisjon, inkludert supinasjon > 45 grader, er knyttet til høyere forekomst av symptomer på lateral epikondylitt[5].
Langvarig fysisk belastning:
- Arbeid som krever vedvarende kraftige bevegelser (> 5 ganger/minutt) i underarmen er sterkt assosiert med utvikling av symptomer[5].

Yrker med Høy Forekomst av Lateral Epikondylitt

Mekanikere
Slaktere
Malere
Bygningsarbeidere
Elektronikere og helsefagarbeidere i produksjonsmiljøer[5][8].

Forebygging og Risikoreduserende Tiltak

Modifisering av fysiske risikofaktorer kan redusere risikoen for muskel- og skjelettplager i overekstremitetene[7]. Tiltak inkluderer:

Ergonomisk tilpasning av arbeidsstasjoner.
Begrensning av repetisjoner og tunge løft.
Bruk av vibrasjonsdempende utstyr.
Periodiske pauser for å redusere belastningen på underarmsmusklene.
Opplæring i korrekt arbeidsstilling og teknikk.

Ikke-manuelle Arbeidsaktiviteter (Bruk av Datamaskin)

Lateral epikondylitt forekommer ikke bare i manuelt arbeid, men kan også utvikles blant arbeidere i kontorbaserte yrker som innebærer lengre perioder med datamaskinbruk[9]. Studier har vist at gjentatte bevegelser som skriving på tastatur og griping eller bruk av musen over lengre tid kan føre til belastning av underarmens ekstensorer, noe som resulterer i smerte ved albuen[9].

Risikofaktorer ved Kontorarbeid

Gjentatt bruk av tastatur og mus:
- Timer med kontinuerlig bruk av mus og tastatur kan føre til overbelastning av underarmsmusklene[10][11][12].
Uhensiktsmessig arbeidsstilling:
- Økt håndleddsforlengelse og plassering av tastatur over albuehøyde er vanlige risikofaktorer for denne typen arbeid[10][11].
Dårlig ergonomisk oppsett:
- Arbeidsstasjoner som ikke er tilpasset den enkelte bruker, kan føre til dårlig håndledds- og armposisjon, noe som øker belastningen på senene[11][12].

Forebyggende Tiltak

Nyere forskning har vist at gode ergonomiske arbeidsstasjoner kan redusere belastningen på underarmens ekstensorer og dermed redusere risikoen for lateral epikondylitt[11][12].

Forebyggende strategier inkluderer:

Justerbare arbeidsstoler:
- Bidrar til å plassere armen i en nøytral stilling, og reduserer unødvendig belastning på underarmen[9][10].
Hyppige arbeidsavbrekk:
- Øker blodstrømmen og reduserer risikoen for belastningsskader.
Bruk av armstøtter:
- Bredere tastaturarmstøtter (> 7,5 cm) reduserer relativ høyde over albuen og håndleddsforlengelse[10][11].
God holdning:
- Plassering av tastaturet 12 cm fra bordkanten har vist seg å opprettholde nøytral håndleddsstilling og redusere risikoen for hånd- og armplager, sammenlignet med plassering nærmere bordkanten (< 3,5 cm)[11].

Konsekvenser av Dårlige Arbeidsvaner

Uten tilstrekkelig hvile og fortsettelse av gjentatte bevegelser av hånd, håndledd og underarm, kan senene bli overbelastet, noe som kan føre til betennelse og smerte ved albuen[9].

Mange kontorarbeidere med lateral epikondylitt rapporterer også symptomer på andre muskel- og skjelettplager (MSD) i skulder, hånd eller håndledd. Dette understreker at lateral epikondylitt ikke bare påvirker albue- og underarmsregionen, men også nærliggende kroppsdeler som følge av gjentatt og krevende bruk av overekstremiteten[5].

Ferdighetsnivå hos Tennisutøvere: Erfaring og Risiko for Lateral Epikondylitt

Selv om lateral epikondylitt ofte refereres til som "tennisalbue," kan tilstanden også forekomme i andre racketsporter som involverer kraftig bruk av overekstremitetene og gjentatte bevegelser av armen[13]. En studie anslår at opptil halvparten av alle tennisspillere vil oppleve tennisalbue på et tidspunkt i karrieren[14]. Tennis involverer hyppig bruk av håndleddsstrekkerne i alle slag (serve, forehand, enhånds- og tohånds backhand-slag), noe som kan forklare risikoen for denne tilstanden[15][16].

Risiko hos Nybegynnere vs. Erfarne Spillere

Ferdighetsnivå, spillestil, rackettype og slagmekanikk påvirker risikoen for utvikling av lateral epikondylitt[14]. Nybegynnere og uerfarne spillere har høyere sannsynlighet for å utvikle denne tilstanden på grunn av feilaktige slagteknikker, mens erfarne spillere har en tendens til å opprettholde biomekanisk effektive teknikker som kan redusere risikoen for skade[14].

Forskjeller i Backhand-teknikk:

Erfarne spillere:
- Treffer ballen med håndleddet i en hyperextendert posisjon (~ 23 grader fra nøytral stilling).
- Bevarer håndleddsforlengelse gjennom ballkontakten[17][19].
- Aktiverer konsentrisk (forkortende) kontraksjon av håndleddsstrekkerne under slaget, noe som reduserer strekkbelastning på senene[17].
Nybegynnere:
- Treffer ballen med håndleddet i en bøyd (fleksjon) posisjon (~ 13 grader fra nøytral).
- Opprettholder håndleddsfleksjon etter ballkontakten[17][19].
- Aktiverer eksentrisk (forlengende) kontraksjon av håndleddsstrekkerne under slaget, noe som utsetter senene for rask strekk og øker risikoen for skade[17].

Mekanisme bak Økt Skaderisiko hos Nybegynnere

Eksentriske kontraksjoner er assosiert med høyere risiko for muskelskader sammenlignet med konsentriske kontraksjoner. Nybegynnere som opprettholder en bøyd håndleddsposisjon under slaget, opplever:

Økt lengdestrekk på håndleddsstrekkerne, noe som kan strekke senene utover deres optimale lengde-spenningsforhold.
Høy belastning på bindevevet i strekkerne fra ball-racket-impakt, noe som kan føre til seneskader[17][19].

Slitasje ved Høy Hastighet og Kraft

Alle slag i tennis, spesielt enhånds backhand, innebærer høy aktivitet i extensor carpi radialis brevis (ECRB)-muskelen. Denne muskelaktiviteten er spesielt intens i akselerasjonsfasen før ballkontakten[16][17]. Kombinasjonen av høy hastighet, kraft og repetitive bevegelser øker belastningen på albuen og gir høyere risiko for skade på laterale epikondyle[15][16][18].

Tiltak for å Redusere Risiko

For å forebygge lateral epikondylitt hos nybegynnere anbefales:

Teknikktrening:
- Fokus på riktig biomekanikk, inkludert å oppnå og opprettholde håndleddsforlengelse under slaget.
Bruk av Egnet Racket:
- Valg av en racket med riktig strengspenning og grepstørrelse for å minimere belastningen på underarmens muskler[14].
Styrke- og Mobilitetsøvelser:
- Opptrening av underarmens strekkere for å øke styrke og fleksibilitet.

Dobbelthånds Backhand vs. Enhånds Backhand

Forskning har vist at dobbelthånds backhand foretrekkes fremfor enhånds backhand, spesielt på grunn av støtten den ikke-dominante armen gir til den dominante armen under slaget. Dette gir en bedre energioverføring mellom armene og reduserer belastningen på underarmens muskler og sener[20]. Spillere som benytter dobbelthånds backhand, opplever sjeldnere symptomer på lateral epikondylitt enn de som bruker enhånds backhand[20].

Biomekaniske Fordeler ved Dobbelthånds Backhand

Rollen til Ikke-dominant Arm:
- Under dobbelthånds backhand deler den ikke-dominante armen belastningen med den dominante armen, noe som reduserer risikoen for overbelastning i den laterale albuen[20].
Økt Pronasjon i Dominant Arm:
- Dobbelthånds backhand skaper større pronasjon (innoverrotasjon) i den dominante armen sammenlignet med enhånds backhand. Under akselerasjonsfasen viser pronator teres-muskelen økt aktivitet, noe som gir en biomekanisk fordel for å redusere skaderisikoen[20].
- Den økte pronasjonen strammer opp albueleddbåndene, som gir bedre stabilitet og styrke, og tillater at krefter fordeles på leddet i stedet for å absorberes av albuevevet[20].
Reduksjon av Skadelige Krefter:
- Når den ikke-dominante armen skaper rotasjon under racketens fremoverbevegelse, stabiliserer dette albuen og reduserer de lokale kreftene som kan føre til skade[20].

Ulemper ved Enhånds Backhand

Manglende Støtte fra Ikke-dominant Arm:
- Enhånds backhand mangler støtte fra en ikke-dominant arm, noe som fører til høyere belastning på den dominante armen alene[20].
"Leading Elbow"-posisjon:
- Dårlig slagteknikk i enhånds backhand kan føre til en "leading elbow"-posisjon der albuen er foran hånden under slaget. Dette reduserer pronasjonen i armen, noe som gjør laterale albueleddbånd mer slappe og utsatt for skade[20].
Høyere Risiko for Skade:
- Manglende pronasjon og stabilitet ved enhånds backhand gjør vev i albueområdet mer sårbare for overstrekking og mikrotraumer[20].

Anbefalinger

Dobbelthånds Backhand: Spillere bør vurdere å bruke dobbelthånds backhand, særlig nybegynnere, for å dra nytte av de biomekaniske fordelene og redusere risikoen for lateral epikondylitt[17][19][20].
Teknikktrening: Uansett hvilken teknikk som brukes, er det viktig å fokusere på riktig slagteknikk for å minimere feil som kan føre til skader.
Styrketrening: Øvelser for å styrke pronator teres og andre stabiliserende muskler i underarmen kan bidra til å forebygge skader i begge teknikkene.

Sammendrag

Lateral epikondylitt (tennisalbue) er en vanlig tilstand blant idrettsutøvere og i arbeidsrelaterte aktiviteter som innebærer belastning på overekstremitetene. Tilstanden kjennetegnes av smerte og ømhet over den laterale epikondylen i humerus og skyldes mikrotraumer i underarmens ekstensorsener, primært extensor carpi radialis brevis (ECRB), på grunn av repetitive bevegelser.

Nøkkelpunkter:

Vanlige årsaker:
- Manuelle yrker: Hyppig blant arbeidere som utsettes for høy fysisk belastning, som konstant albuefleksjon/-ekstensjon, underarmsupinasjon, tunge løft, og repetitive kraftanstrengelser over lange perioder.
- Ikke-manuelle yrker: Repetitive oppgaver som langvarig bruk av mus og tastatur, kombinert med uheldige arbeidsstillinger, kan også føre til tilstanden.
Forebygging på arbeidsplassen:
- Endringer i arbeidsstasjoner, jevnlige pauser, og bruk av armsupport kan bidra til å redusere risikoen for lateral epikondylitt i kontorjobber.
Tennisrelatert lateral epikondylitt:
- Nybegynnere i tennis er mer utsatt enn erfarne spillere grunnet feil slagteknikk.
- Nybegynnere bruker ofte eksentriske kontraksjoner av underarmens ekstensorer, mens erfarne spillere bruker konsentriske kontraksjoner som er mindre belastende.
- Dobbelthånds backhand anbefales fremfor enhånds backhand for å redusere belastningen på den dominante armen.
Teknikk og biomekanikk:
- Riktig slagteknikk og ergonomisk tilrettelegging i både sport og arbeid kan bidra til å redusere risikoen for utvikling av lateral epikondylitt.