Ankel artrose
- Fysiobasen
- 1. feb.
- 19 min lesing
Oppdatert: 21. mars
Ankelartrose refererer til osteoartritt (OA) i ankelleddet, som består av to synoviale ledd: talocruralleddet og subtalarleddet. Osteoartritt kan diagnostiseres i både mediale og laterale kompartementer i disse leddene. Tilstanden innebærer degenerative forandringer i brusk og underliggende bein, og kan føre til betydelige funksjonsbegrensninger og smerte hos den berørte pasienten.
Sammendrag
Ankelartrose (osteoartritt) er en degenerativ leddsykdom som påvirker både talocrural- og subtalarleddet, og kan føre til smerte og funksjonsnedsettelse. Artrose i ankelen er sjeldnere enn i andre ledd som hofte og kne, men kan utvikles etter traumer, inflammatoriske sykdommer eller biomekaniske forstyrrelser. Tilstanden kan påvirke pasientens evne til å gå, løpe og utføre daglige aktiviteter, og behandlingen involverer både konservative og kirurgiske tilnærminger for å lindre smerte og forbedre funksjon. Fysioterapi, inkludert styrketrening, mobilisering og balanseøvelser, er viktig for å håndtere symptomer og forbedre livskvaliteten hos pasientene.
Hvorfor ankelen er mindre utsatt for artrose
Ankelleddet er langt sjeldnere rammet av artrose sammenlignet med andre store ledd som hofte og kne. Dette kan forklares med flere anatomiske og biomekaniske faktorer:
Artikulær brusk: Brusken i ankelleddet har en annen sammensetning og belastningsprofil enn i andre ledd, noe som gjør den mer motstandsdyktig mot degenerasjon.
Leddets bevegelse og stabilitet: Ankelleddet har en unik biomekanisk struktur med relativt begrenset bevegelse, noe som gir jevnere belastning på bruskoverflatene.
Ankeldesign og stabilitet: Talus er solid forankret på tre sider av fibula, tibial plafond og den mediale malleolen, samt forsterket av sterke ligamenter. Dette skaper en bedre lastfordeling i leddet og reduserer risikoen for slitasje.
Vanlige årsaker til ankelartrose
Selv om ankelen er mindre utsatt for artrose, kan ulike faktorer føre til utvikling av tilstanden:
Traume: Skader som ankelbrudd eller alvorlige forstuinger er den vanligste årsaken til sluttstadium artrose i ankelen. Gjentatte mikrotraumer eller dårlig tilheling etter en skade kan akselerere degenerative prosesser.
Arthropatier: Systemiske inflammatoriske tilstander som revmatoid artritt eller gikt kan påvirke ankelleddet og føre til sekundær artrose.
Kronisk ankelinstabilitet: Gjentatte episoder av instabilitet kan bidra til feilbelastning og degenerasjon.
Feilstillinger: Malalignement i ankel eller fot, som for eksempel flatfot eller varus/valgus deformiteter, kan føre til unormale belastninger og øke risikoen for artrose.
Medisinske tilstander: Sykdommer som hemofili kan forårsake blødninger i leddet, noe som skader brusk og kan føre til artroseutvikling over tid.
Klinisk Relevant Anatomi
Osteoartritt i ankelen kan påvirke de viktigste ankelleddene: talocruralleddet (det «egentlige» ankelleddet) og subtalarleddet. Et tredje ankelledd, det inferiore tibiofibularleddet, bidrar også til ankelens bevegelser, men i langt mindre grad enn de to andre, og vil derfor få mindre fokus her[1][2][3].
Ved vurdering av anatomien i et spesifikt ledd, er det viktig å inkludere påvirkninger fra nærliggende strukturer, som kne og fot. Dette er spesielt relevant, da forskjeller i fotens og kneets biomekanikk kan påvirke utviklingen av artrose i ankelen[4]. Fotens komplekse anatomi, med 28 bein, 30 ledd og over 100 ligamenter, spiller en betydelig rolle i balanse, ganglag og belastning, og påvirker dermed både talocruralleddet og subtalarleddet[5].
Talocruralleddets Anatomi
Talocruralleddet er et synovialt hengselledd som muliggjør bevegelse i dorsalfleksjon (opptil 20 grader) og plantarfleksjon (opptil 50 grader). Leddets overflater er dekket av hyalinbrusk for å redusere friksjon og absorbere belastning. Distalt samles tibia og fibula ved hjelp av sterke ligamentkomplekser, som inkluderer det mediale (deltoid-) og laterale ligamentkomplekset. Disse ligamentene danner en stabil "skål" hvor talus sitter. Skader på disse strukturene, som ved en ankelforstuing, kan bidra til utvikling av artrose i leddet[3].
Strukturer i Talocruralleddet:
Taket av leddet dannes av den distale, inferiore flaten på tibia.
Medialsiden av leddet dannes av den mediale malleolen på tibia.
Lateralsiden av leddet dannes av den laterale malleolen på fibula.
Talus har en sylinderformet artikulær overflate som passer tett inn i syndesmosen dannet av tibia og fibula. Den artikulære overflaten på talus er bredere anterior enn posterior. Dette bidrar til en økt stabilitet i leddet når det er i dorsalfleksjon, da det bredere partiet av talus "låses" bedre i leddskålen.
Som et synovialledd har talocruralleddet en synovialmembran som produserer væske for smøring, samt en fibrøs membran som gir strukturell støtte. Disse membranene fungerer som i andre synovialledd og spiller en viktig rolle i bevegelse og beskyttelse av leddet[3].
Talus' Rolle i Belastning og Stabilitet
Talus fungerer som en nøkkelstruktur i ankelens biomekanikk, og dens posisjon og interaksjon med tilgrensende bein og ligamenter er avgjørende for stabilitet. Brusken som dekker talus’ artikulære overflate, fordeler belastning jevnt og reduserer slitasje. Tap av denne brusken, som ofte ses ved artrose, fører til økt friksjon, smerte og funksjonsbegrensning.
Denne anatomiske forståelsen gir innsikt i hvordan strukturelle og biomekaniske endringer kan bidra til utviklingen av ankelartrose. For eksempel kan skader på ligamentene eller subtile endringer i talus' stilling føre til ujevn belastning og degenerasjon.
Subtalarleddet: Struktur og Funksjon
Subtalarleddet, også kjent som det talokalkaneale leddet, er en kritisk komponent i ankelens biomekanikk og spiller en avgjørende rolle i fotens evne til å tilpasse seg ulike underlag. Leddet er plassert mellom den store bakre kalkanealfasetten på undersiden av talus og den tilsvarende bakre fasetten på oversiden av kalkaneus[3].
Anatomisk Oppbygning
Subtalarleddet er et enkelt synovialt kondylledd som tillater både glidebevegelser og rotasjon. Dette gjør det mulig for subtalarleddet å utføre de komplekse bevegelsene som er nødvendige for fotens funksjon:
Inversjon: Bevegelse der fotsålen vris innover (0–35 grader).
Eversjon: Bevegelse der fotsålen vris utover (0–25 grader).
Disse bevegelsene er avgjørende for balanse, støtdemping og tilpasning til ujevne overflater. Orienteringen av leddet gir en unik biomekanisk fordel som støtter både mobilitet og stabilitet.
Støttende Strukturer
Subtalarleddet er stabilisert av et nettverk av sterke ligamenter som forhindrer overdreven bevegelse og gir strukturell integritet:
Anterior talokalkanealt ligament: Stabiliserer den fremre delen av leddet.
Posterior talokalkanealt ligament: Gir støtte til baksiden av leddet.
Lateralt talokalkanealt ligament: Begrenser lateral bevegelse og gir støtte på leddets ytre side.
Medialt talokalkanealt ligament: Gir støtte til leddets indre side.
Disse ligamentene arbeider sammen for å sikre at leddet kan tåle belastninger fra gang, løp og andre aktiviteter, samtidig som de beskytter leddet mot skade.
Subtalarleddets Rolle i Bevegelse
Subtalarleddet fungerer som en kobling mellom talus og kalkaneus, og dens primære funksjon er å tilpasse fotens posisjon i forhold til bakken:
Under inversjon trekker ligamentene seg sammen for å stabilisere leddet og tillater kontrollert bevegelse.
Under eversjon slapper ligamentene delvis av, noe som gir økt fleksibilitet og justeringsevne.
Leddets unike design gjør det mulig for foten å opprettholde balanse og tilpasning under forskjellige biomekaniske krav, fra statisk stående til dynamiske aktiviteter som løping og hopping.
Klinisk Relevans
Endringer i subtalarleddets funksjon, som ved artrose, skader eller ligamentforstyrrelser, kan påvirke hele fotens biomekanikk. Eksempelvis kan nedsatt bevegelse i subtalarleddet føre til kompensasjonsbevegelser i andre ledd, som talocruralleddet eller til og med kneleddet, noe som kan forårsake ytterligere belastning og smerte.
Videre er subtalarleddet en vanlig kilde til smerte ved forhold som:
Posttraumatisk artrose: Etter brudd eller skade på kalkaneus eller talus.
Inflammatoriske tilstander: Som ved reumatoid artritt eller andre systemiske sykdommer.
Ved slike tilstander er det viktig å evaluere subtalarleddet grundig for å kunne utarbeide en optimal behandlingsplan.
Muskulaturens Rolle i Ankelens Biomekanikk og Osteoartritt
Musklene som virker på foten og ankelen, spiller en essensiell rolle i stabilitet, bevegelighet og kraftoverføring, selv om de kanskje ikke er direkte ansvarlige for den grunnleggende patologiske utviklingen av osteoartritt i ankelen. Ved rehabilitering av ankelartrose er en grundig forståelse av musklenes funksjoner avgjørende for å skape målrettede og spesifikke behandlingsplaner. Disse musklene kan også bidra til sekundære biomekaniske problemer, særlig hvis muskelfunksjonen er svekket eller ubalansert.
Muskler i Posterior Kompartment - Overfladisk Lag
Gastrocnemius
Funksjon: Plantarfleksjon av ankelen og fleksjon av kneet.
Klinisk relevans: Forkortelse eller spenning i gastrocnemius kan begrense dorsifleksjon, noe som fører til kompensatoriske bevegelser i subtalar- eller midtfotsleddene.
Rehabilitering: Fokus på eksentrisk styrketrening og fleksibilitetsøvelser for å bedre ankelfunksjon.
Plantaris
Funksjon: Svak plantarfleksjon og knefleksjon.
Klinisk relevans: Selv om den er liten og ofte mangler, kan plantaris bidra til smerte ved overbelastning.
Rehabilitering: Fokus på mykvevsfrigjøring hvis den er overaktiv.
Soleus
Funksjon: Primær plantarfleksor, særlig under vektbærende aktiviteter.
Klinisk relevans: Soleus spiller en avgjørende rolle i stabilitet under gange og løping.
Rehabilitering: Styrketrening med fokus på kontrollerte bevegelser for å forbedre kraftoverføring.
Muskler i Posterior Kompartment - Dyp Lag
Popliteus
Funksjon: Intern rotasjon av tibia og stabilisering av kneleddet.
Klinisk relevans: Viktig for kne- og ankelinteraksjoner, spesielt ved feiljusteringer.
Rehabilitering: Øvelser som forbedrer kne- og ankelkontroll.
Flexor Hallucis Longus
Funksjon: Fleksjon av stortåen og støtte for fotbuen.
Klinisk relevans: Dysfunksjon kan føre til biomekaniske ubalanser og belastning på midtfoten.
Rehabilitering: Øvelser for styrking og mobilitet i stortåen.
Flexor Digitorum Longus
Funksjon: Fleksjon av tærne og støtte for fotens lengdebue.
Klinisk relevans: Bidrar til dynamisk stabilitet i ankelen.
Rehabilitering: Fokus på koordinerte bevegelser av tær og ankel.
Tibialis Posterior
Funksjon: Inveresjon av foten og støtte for fotbuen.
Klinisk relevans: Svakhet kan føre til overpronasjon og økt risiko for artrose.
Rehabilitering: Spesifikke øvelser for styrking og stabilisering av tibialis posterior.
Muskler i Lateral Kompartment
Peroneus Longus
Funksjon: Eversjon av foten og stabilisering av lateral fotbue.
Klinisk relevans: Dysfunksjon kan føre til lateral ankelinstabilitet.
Rehabilitering: Proprioseptiv trening og styrkeøvelser.
Peroneus Brevis
Funksjon: Eversjon og støtte for laterale fotbue.
Klinisk relevans: Bidrar til forebygging av ankelovertråkk.
Rehabilitering: Fokus på øvelser som styrker lateral stabilitet.
Muskler i Anterior Kompartment
Tibialis Anterior
Funksjon: Dorsifleksjon og inveresjon av foten.
Klinisk relevans: Viktig for kontroll under gang og løp.
Rehabilitering: Eksentrisk styrketrening og proprioseptiv kontroll.
Extensor Hallucis Longus
Funksjon: Ekstensjon av stortåen og dorsifleksjon av ankelen.
Klinisk relevans: Støtter fotens dynamiske stabilitet.
Rehabilitering: Fokus på koordinering og styrkeøvelser.
Extensor Digitorum Longus
Funksjon: Ekstensjon av tærne og dorsifleksjon av ankelen.
Klinisk relevans: Dysfunksjon kan påvirke fotens biomekanikk.
Rehabilitering: Fokus på integrert styrke og kontrolløvelser.
Peroneus Tertius
Funksjon: Svak dorsifleksjon og eversjon.
Klinisk relevans: Kan bidra til lateral stabilitet.
Rehabilitering: Proprioseptiv trening og styrking.
Epidemiologi og Etiologi av Ankelartrose
Epidemiologi
Osteoartrose (OA) er den vanligste leddsykdommen i verden, men forekomsten i ankelen er relativt lav sammenlignet med andre store ledd som hofte og kne. Kun rundt 1 % av tilfellene av OA påvirker ankelleddet, noe som gjør tilstanden sjelden i denne anatomiske regionen[^11].
Aldersfordeling: OA i ankelen rammer typisk middelaldrende og eldre befolkninger, men det er ikke uvanlig at yngre individer også kan utvikle tilstanden, særlig som følge av traumer eller andre sekundære årsaker. Forekomsten av OA under 40 år er sjelden, men mulig.
Risikofaktorer: Flere faktorer kan bidra til utvikling av OA, inkludert:
Inflammasjonsprosesser
Traumer og skader
Infeksjoner
Vaskulære eller nevrologiske forhold
Dårlig biomekanikk, for eksempel overbelastning grunnet dårlig muskelstyrke, leddløshet eller overvekt.
Disse faktorene kan føre til forverring av leddfunksjon over tid, og fysioterapi spiller en viktig rolle i å adressere disse biomekaniske belastningene. Dette kan bidra til å bremse sykdomsutviklingen og forbedre pasientens funksjon og livskvalitet[^12][^13].
Post-traumatisk og Sekundær Artrose
Mens idiopatisk OA, der årsaken ikke er kjent, er vanlig i andre ledd, er det i ankelen ofte en sekundær årsak som fører til utvikling av artrose. Dette ble bekreftet av en studie utført av Saltzman et al., som analyserte årsakene til ankelartrose hos pasienter behandlet ved University of Iowa Orthopaedic Department i perioden 1999–2004[^14]. Resultatene var følgende:
70 % av tilfellene var post-traumatiske, ofte som følge av brudd, ligamentrupturer eller alvorlige ankelskader.
12 % av tilfellene var relatert til revmatoid artritt, en systemisk inflammatorisk tilstand som påvirker flere ledd.
Kun 7 % av tilfellene ble klassifisert som idiopatisk artrose, der det ikke forelå noen identifiserbar årsak.
Disse tallene understreker hvor unikt ankelartrose er sammenlignet med artrose i andre ledd. I motsetning til hofte og kne, der idiopatisk OA ofte er dominerende, har ankelen en betydelig høyere andel av artrose forårsaket av eksterne faktorer, særlig traumer.
Sekundære Årsaker til Ankelartrose
Post-traumatisk artrose: Mest vanlig, som oppstår etter skader som:
Ankelfrakturer
Alvorlige forstuinger
Gjentatte mikrotraumer
Inflammatoriske leddlidelser: Revmatoid artritt og lignende tilstander som fører til systemisk inflammasjon.
Biomekaniske belastninger:
Feilstillinger i fot eller ankel, som pes planus (flatfot) eller pes cavus (høy bue).
Overvekt som øker leddbelastning.
Svakhet i muskler som stabiliserer ankelen.
Nevrologiske og vaskulære faktorer:
Tilstander som Charcot-fot kan predisponere for artrose grunnet dårlig stabilitet og støtte i foten.
Redusert blodtilførsel kan hemme heling og akselerere degenerasjon.
Infeksjoner: Septisk artritt kan skade leddoverflater og føre til artrose senere.
Kliniske Kjennetegn og Presentasjon av Ankelartrose
Som med osteoartrose i andre ledd, følger ankelartrose et mønster av symptomer som kan identifiseres både subjektivt og objektivt. Disse symptomene gir viktig informasjon om sykdommens alvorlighetsgrad og dens påvirkning på pasientens livskvalitet. Her er en omfattende gjennomgang av de vanligste manifestasjonene, inkludert en tabell for enklere oversikt.
Prinsipielle Manifestasjoner av Ankelartrose (tilpasset fra Abhishek & Doherty²⁰)
Symptom/Manifestasjon | Beskrivelse |
Leddsmerte | - Rammer vanligvis 1-3 ledd samtidig- Gradvis og langsom utvikling- Variabel intensitet, noen ganger periodisk og tilbakevendende- Forverres ved vektbæring, spesielt ved gange eller løping- Initial lindring ved hvile, men kan utvikle seg til nattlige smerter i alvorlige tilfeller |
Stivhet | - Kortvarig morgenstivhet (<30 minutter)- Stivhet etter perioder med inaktivitet |
Hevelse | - Noen pasienter rapporterer mild hevelse eller deformitet- Leddet kan ha lett effusjon, som ofte er kald og liten |
Alder | - Rammer primært personer over 40 år |
Systemiske symptomer | - Ikke til stede |
Utseende | - Synlig hevelse over bony og bløtvev- Deformiteter kan utvikles over tid- Global muskelatrofi rundt leddet- Leddet holdes ofte i en beskyttende hvileposisjon |
Palpasjon | - Fravær av varme, selv ved hevelse- Leddlinjeømhet og periartikulær ømhet- Effusjon er vanligvis kald og liten |
Bevegelse | - Grov knirking (crepitus) under bevegelse- Redusert bevegelsesomfang (ROM)- Svekkede muskler rundt leddet |
Subjektive markører | - Morgenstivhet- Jobber som innebærer tungt manuelt arbeid- Konstant lavgradig smerte, med perioder av intens smerte- Dyp, verkende smerte- "Knase- eller klikkelyder" fra leddet- Lindring ved varmebehandling- Forverring ved trapper eller løping |
Utdypning av Kliniske Kjennetegn
Leddsmerte: Smerte er ofte den mest fremtredende klagen hos pasienter med ankelartrose. Dette kan påvirke aktiviteter som gange, løping eller stående arbeid, og i alvorlige tilfeller kan det føre til nattlige smerter som forstyrrer søvn¹⁹. Smerteintensiteten kan variere fra mild til alvorlig, og noen pasienter opplever periodiske forverringer.
Stivhet: Kortvarig morgenstivhet er karakteristisk, men stivhet etter inaktivitet kan også være en utfordring²⁰. Dette kan føre til vanskeligheter med å starte bevegelser, spesielt etter lengre perioder med hvile.
Hevelse og Utseende: Selv om hevelse ofte er mild, kan den gi betydelig ubehag for pasienten. Hevelsen kan være synlig som deformiteter over bony eller bløtvev²⁰. I tillegg kan global muskelatrofi utvikle seg rundt leddet, noe som forsterker funksjonsnedsettelsen.
Bevegelsesbegrensninger: Pasienter med ankelartrose har ofte betydelig redusert bevegelsesomfang i ankelen, spesielt i dorsalfleksjon og plantarfleksjon²¹. Knirking (crepitus) under bevegelse er også vanlig, og dette kan ledsages av svekkelse i nærliggende muskulatur.
Funksjonelle Begrensninger: Mange pasienter rapporterer vansker med dagligdagse aktiviteter som å gå i trapper, løpe, eller utføre arbeidsoppgaver som krever lengre stående perioder. Disse begrensningene kan ha en betydelig innvirkning på livskvaliteten²¹.
Disse kliniske kjennetegnene understreker viktigheten av tidlig diagnostisering og målrettet behandling, enten konservativt eller kirurgisk, for å lindre symptomer og bevare pasientens funksjonelle kapasitet.
Differensialdiagnoser ved Ankelartrose
Når en pasient presenterer symptomer som kan indikere ankelartrose, er det essensielt å skille mellom mekaniske og inflammatoriske årsaker. Dette er spesielt relevant for ankelen, ettersom inflammatoriske tilstander ofte er årsaken til osteoartritt i dette leddet, mer enn primær eller sekundær osteoartritt. Differensiering av årsaken kan veilede behandlingsstrategien og forbedre pasientens utfall.
Vanlige Differensialdiagnoser ved Ankelartrose
Inflammatoriske årsaker
Revmatoid artritt
En autoimmun inflammatorisk tilstand som ofte involverer flere ledd, inkludert ankelen.
Symptomer inkluderer diffus hevelse, varme, morgenstivhet som varer >30 minutter, og systemiske symptomer som tretthet og feber¹².
Diagnostiske tester: Serologiske markører som anti-CCP og RF, samt forhøyede nivåer av inflammatoriske parametere (CRP, ESR).
Psoriasisartritt
Kan påvirke både perifere ledd og ryggsøylen, med karakteristiske hudforandringer (psoriasis) og asymmetrisk leddhevelse.
Symptomer kan inkludere entesitt, daktylitt, og aksialt engasjement¹³.
Diagnostiske tester: Ingen spesifikke blodprøver, men MR kan vise entesopati og erosjoner.
Ankyloserende spondylitt
En seronegativ spondyloartritt som kan involvere ankelen sammen med ryggsøylen.
Symptomer inkluderer stivhet og smerte i rygg og perifere ledd, ofte forverret av inaktivitet.
Diagnostiske tester: HLA-B27-genotyping, MR for sacroiliitt.
Gikt (urinsyregikt)
Akkumulering av urinsyrekrystaller i leddet, som gir akutte smerter, varme og hevelse i ankelen.
Diagnostiske tester: Synovialvæskeanalyse viser uratkrystaller, og serum urinsyrenivå kan være forhøyet¹⁴.
Mekaniske årsaker
Post-traumatisk artrose
Sekundær til tidligere skade, som ankelfraktur eller alvorlig forstuing.
Symptomer: Gradvis innsettende smerte og stivhet, ofte ensidig.
Diagnostiske tester: Røntgen viser sklerose, tap av leddspalte og osteofytter.
Leddinstabilitet
Hyppig hos personer med kronisk ankelinstabilitet etter flere forstuinger.
Symptomer inkluderer gjentatt ankelsvikt, smerte og hevelse etter aktivitet¹⁵.
Diagnostiske tester: Kliniske tester som anterior skuffetest og stress-røntgen.
Osteonekrose (avaskulær nekrose)
Tap av blodtilførsel til talus kan føre til kollaps av leddflaten.
Symptomer inkluderer gradvis forverrede smerter, ofte uten spesifikk skadehistorikk.
Diagnostiske tester: MR er gullstandarden for tidlig diagnose.
Subtalar artrose
Kan være vanskelig å skille fra talocrural artrose. Symptomer inkluderer smerte ved inversjon/everasjon.
Diagnostiske tester: Spesifikke belastningstest og bildediagnostikk.
Andre årsaker til smerte i ankelen
Achilles tendinopati
Lokalisert smerte i bakre del av ankelen, forverret av belastning.
Klinisk undersøkelse: Palpasjonsømhet og smerte ved tåhev.
Tarsal tunnel-syndrom
Kompresjon av tibialisnerven gir nevropatiske smerter, ofte ledsaget av parestesier.
Diagnostiske tester: Tinel's tegn og nevrografi.
Plantar fasciitt
Gir typisk smerte i hælen, men kan oppleves som ankelsmerte.
Symptomer: Morgenstivhet og smerte ved første belastning etter hvile.
Det er avgjørende å identifisere korrekt årsak til ankelsymptomene, da behandlingene varierer betydelig mellom inflammatoriske og mekaniske tilstander. For eksempel vil inflammatoriske årsaker ofte kreve medikamentell behandling som DMARDs eller biologiske midler, mens mekaniske årsaker kan håndteres med fysioterapi, ortoser eller kirurgiske inngrep.
Ved mistanke om ankelartrose er det viktig å utelukke andre årsaker ved hjelp av en kombinasjon av nøye anamnese, fysisk undersøkelse og bildediagnostikk²⁰. Tidlig og korrekt diagnose kan bidra til målrettet behandling og forebygging av ytterligere skade og funksjonsnedsettelse.
Standariserte måleinstrument
Effektiv vurdering av smerte, funksjon, og mobilitet er avgjørende for å evaluere alvorlighetsgrad og behandlingseffekt hos pasienter med ankelartrose. Følgende måleinstrumenter gir en helhetlig vurdering og er ofte brukt i klinisk praksis:
1. Visual Analogue Scale (VAS)
VAS brukes til å måle smerteintensitet ved hjelp av en 10 cm linje hvor pasienten markerer nivået av smerte, fra "ingen smerte" (0) til "verst tenkelige smerte" (10).
Relevans: Nyttig for å evaluere smerteforandringer over tid og respons på behandling.
Fordeler: Enkel å bruke og krever minimal opplæring.
Begrensninger: Subjektiv vurdering, noe som kan påvirkes av pasientens forståelse av verktøyet¹
2. Goniometer
Goniometeret måler bevegelsesutslag i talocrural- og subtalarleddet i grader, inkludert dorsifleksjon, plantarfleksjon, inversjon og eversjon.
Relevans: Essensielt for å vurdere mobilitetsbegrensninger ved ankelartrose.
Fordeler: Objektiv og nøyaktig når utført riktig.
Begrensninger: Krever opplæring og konsistens i målingene².
3. Intermittent and Constant Osteoarthritis Pain Index (ICOAP)
ICOAP evaluerer konstant og intermitterende smerte relatert til artrose.
Relevans: Gir innsikt i hvordan ulike typer smerte påvirker daglige aktiviteter.
Fordeler: Spesialtilpasset for artrosepasienter.
Begrensninger: Kan være tidkrevende for pasienten å fylle ut korrekt³.
4. Algofunctional Index (AFI)
AFI måler smerte og funksjonsbegrensninger gjennom seks spørsmål relatert til daglige aktiviteter som gange og trappeklatring.
Relevans: Nyttig for å vurdere hvordan artrose påvirker funksjon.
Fordeler: Enkel administrasjon, med fokus på funksjonelle aspekter.
Begrensninger: Ikke spesifikt for ankelartrose⁴.
5. Western Ontario and McMaster Universities Osteoarthritis Index (WOMAC)
WOMAC er en omfattende metode som vurderer smerte, stivhet og funksjonelle begrensninger.
Relevans: Bredt brukt i klinisk praksis for å evaluere behandlingsrespons.
Fordeler: Velvalidert og klinisk anvendelig.
Begrensninger: Tidskrevende å fullføre⁵.
6. Dynamic Gait Index (DGI)
DGI vurderer balanse og gangfunksjon under forskjellige forhold, som gange på ujevne underlag eller med hodebevegelser.
Relevans: Identifiserer gangforstyrrelser som følge av artrose.
Fordeler: Nyttig for å skreddersy rehabiliteringsprogrammer.
Begrensninger: Krever spesifikt utstyr og erfaring for å gjennomføres korrekt⁶
7. Oswestry Disability Index (ODI)
ODI evaluerer funksjonell begrensning ved daglige aktiviteter og gir innsikt i hvordan artrose påvirker livskvalitet.
Relevans: Selv om det er utviklet for ryggproblemer, kan det også brukes for ankelartrose.
Fordeler: Enkelt å administrere med høy validitet.
Begrensninger: Ikke spesifikt for ankelleddet⁷.
8. Foot and Ankle Disability Index (FADI)
FADI vurderer funksjonshemming i foten og ankelen basert på pasientens selvrapportering.
Relevans: Direkte knyttet til problemer med ankelartrose.
Fordeler: Spesifikt fokus på fot og ankel, gir en dyp forståelse av pasientens utfordringer.
Begrensninger: Subjektiv vurdering, avhengig av pasientens evne til å beskrive funksjon korrekt⁸.
Disse måleinstrumentene gir en grundig vurdering av hvordan ankelartrose påvirker pasientens liv. Kombinasjonen av subjektive og objektive verktøy sikrer presis diagnostikk og tilpasset oppfølging. Valget av verktøy bør reflektere pasientens spesifikke utfordringer og behandlingsmål.
Medisinsk Behandling av ankelartrose
Behandling av ankelartrose varierer basert på alvorlighetsgraden og typen artrose. Tilnærmingen inkluderer både medisinske, ikke-kirurgiske og kirurgiske metoder som tar sikte på å lindre smerte, redusere betennelse og forbedre funksjon.
Medisinske og Ikke-Kirurgiske Behandlinger
Anti-inflammatoriske legemidler
Bruken av ikke-steroide antiinflammatoriske legemidler (NSAIDs) som ibuprofen og naproksen kan bidra til å redusere smerte og betennelse.
Relevans: Effektiv ved periodisk betennelse assosiert med artrose.
Fordeler: Lett tilgjengelig og rask symptomlindring.
Begrensninger: Langvarig bruk kan gi mageproblemer og økt risiko for kardiovaskulære bivirkninger¹.
Kortikosteroidinjeksjoner
Kortikosteroider administreres direkte i leddet for å dempe alvorlig betennelse og smerte.
Relevans: Effektiv ved akutte oppblussinger av artrose.
Fordeler: Gir rask lindring av symptomer.
Begrensninger: Bør ikke brukes for ofte på grunn av risiko for svekkelse av brusk og leddstrukturer².
Hyaluronsyreinjeksjoner (Viscosupplementering)
Hyaluronsyre injiseres i leddet for å etterligne og forbedre synovialvæskens smørende og støtdempende funksjon.
Relevans: Kan redusere smerte og forbedre funksjon ved mild til moderat artrose.
Fordeler: Minimal invasiv og langvarig effekt (opptil 6–12 måneder).
Begrensninger: Effektiviteten kan variere, og det kan være kostbart³⁴⁵.
Fysioterapi og Hjelpemidler
Bruken av tilpassede ortoser, som skosåler og ankelstøtter, kan bidra til å redusere belastningen på leddet og forbedre biomekanikken.
Relevans: Reduserer smerte og forbedrer gangfunksjon.
Fordeler: Ikke-invasiv og komplementær til andre behandlinger.
Begrensninger: Kan være utilstrekkelig alene ved avansert artrose⁶.
Kirurgiske Behandlinger
Når konservativ behandling ikke gir tilstrekkelig lindring, kan kirurgiske inngrep vurderes. Valg av metode avhenger av artrosens plassering, alvorlighetsgrad og pasientens funksjonelle behov.
Artroskopisk Leddvask og Debridement
Bruk av kikkhullskirurgi for å fjerne løse bruskbiter, osteofytter og inflammatorisk vev.
Relevans: Anbefales ved mild til moderat artrose med mekaniske symptomer.
Fordeler: Minimalt invasiv, kortere restitusjonstid.
Begrensninger: Ikke effektiv ved avansert artrose⁷.
Arthrodese (Leddavstivning)
Leddet immobiliseres kirurgisk for å eliminere smerte ved å forhindre bevegelse i det påvirkede området.
Relevans: Effektivt for alvorlig artrose hvor bevegelse forårsaker smerte.
Fordeler: Høy suksessrate i smertelindring.
Begrensninger: Reduserer mobilitet og kan føre til sekundære problemer i nærliggende ledd⁸.
Ankelprotese (Leddprotese)
Erstatning av det skadede leddet med en kunstig protese som bevarer bevegelse og funksjon.
Relevans: Passer for pasienter som ønsker å opprettholde mobilitet.
Fordeler: Bevarer bevegelse, gir smertelindring.
Begrensninger: Begrenset levetid for protesen og mulig behov for revisjonskirurgi⁹.
Medisinsk behandling av ankelartrose bør skreddersys til den enkelte pasient basert på artrosens alvorlighetsgrad, symptomer og funksjonelle mål. Ikke-kirurgiske tilnærminger bør være førstevalg, med kirurgiske alternativer vurdert for pasienter som ikke responderer på konservativ behandling
Fysioterapibehandling av ankelartrose
Nyere studier viser at moderat fysisk aktivitet er trygg og effektiv for behandling av ankelartrose (OA). Fysisk aktivitet bidrar til redusert smerte, sterkere muskler rundt ankelen, forbedret bevegelsesutslag, samt bedre balanse, koordinasjon og stabilitet. Disse forbedringene gir samlet sett økt funksjonsevne. Øvelsene bør gjennomføres under veiledning av en fysioterapeut for best mulig effekt.¹²⁷
Trening
Trening er mest effektiv når den består av en kombinasjon av følgende:
Styrketrening: Øvelser for å styrke Gastrocnemius, Soleus, Tibialis Anterior og Peronei anbefales, for eksempel ved bruk av Theraband (elastisk bånd). Dette bidrar til å øke stabilitet og støtte i ankelen.
Utholdenhetstrening: Øvelser som forbedrer aerob kapasitet, som løping og sykling, er nyttige for å redusere belastning på ankelen og forbedre generelle helsetilstander.
Mobiliseringsøvelser: Bevegelsestrening, inkludert plantar- og dorsalfleksjon, inversjon og eversjon av ankelen, anbefales for å opprettholde og forbedre bevegelsesutslaget i leddet.
Balanse- og proprioseptiv trening: Dersom det er ustabilitet i ankelleddet, bør øvelser som utfordrer balansen (som på Airex-pute eller balansebrett) inkluderes. Bevegelsestrening som plantar- og dorsalfleksjon, samt inversjon og eversjon, kan integreres.²²
Funksjonelle øvelser: Øvelser som å stå på ett bein, gå på ulike underlag, reise seg opp fra en stol eller liggende stilling, og gå i trapper, er anbefalt. Disse øvelsene kombinerer styrke, balanse og koordinasjon i naturlige bevegelser.²²
Hydroterapi
Hydroterapi er anbefalt av internasjonale retningslinjer. Denne metoden er spesielt nyttig når smerte gjør det vanskelig å trene på tørt underlag. Studier viser at svømming og vannbaserte øvelser (inkludert plantar- og dorsalfleksjon, inversjon og eversjon av ankelen) kan redusere smerte, gi avslapning og forbedre bevegeligheten.²¹
Passive mobiliseringer
Passive mobiliseringer, som anterior og posterior gli av ankelleddet, har vist seg å være effektive i kombinasjon med aktiv treningsterapi. Disse teknikkene kan bidra til å redusere smerte og gjenopprette mobilitet i leddet.²¹
Massasje
Massasje av musklene rundt ankelen har begrenset effekt på ankelartrose. Likevel kan forsiktig og progressiv massasje av smertepunkter gi midlertidig lindring.²¹
Termoterapi
Termoterapi kan være nyttig for å varme opp stive ledd før trening, og kalde ispakninger kan brukes ved betennelser i leddet.²¹
Elektroterapi
Elektroterapi har ikke vist seg å være effektivt for behandling av ankelartrose, men kan vurderes ved alvorlig smerte som støttende tiltak under trening.²¹
Laser og TENS
Bruken av både laser og TENS (transkutan elektrisk nervestimulering) kan gi signifikante effekter ved behandling av osteoartritt, men dokumentasjonen for effekten av laser er svakere enn for TENS.²⁸
Ytre støtteanordninger
Selv om ytre støtteanordninger som skinner, tape og innleggssåler ikke har vist seg å være effektive for ankelartrose, kan de bidra til smertelindring og forbedret biomekanikk i noen tilfeller.²¹
Pasientopplæring og selvhåndtering
Opplæring av pasienten og fremme av selvhåndtering anbefales sterkt. Fysioterapeuten bør forklare viktigheten av regelmessig trening for å forebygge ytterligere skade på leddet og for å opprettholde funksjon.²⁹³⁰
Kilder:
Parkway Physiotherapy. (2009) Osteoarthritis of the Ankle. http://www.parkwayphysiotherapy.ca/article.php?aid=122.fckLR
Reginster JY, Pelletier JP, Martel-Pelletier J, Henrotin Y, editors. Osteoarthritis: Clinical and experimental aspects. Springer Science & Business Media; 2012 Dec 6.
Drake, R. Vogl, A. Mitchell, A. Gray's Anatomy for Students. 2nd ed. 2010: 609. Churchill Livingstone: Elsevier: Philadelphia.
Reilly, A. Barker, L. Shamley D. Sandall S. Influence of foot characteristics on the site of lower limb osteoarthritis. Foot and Ankle International. 2006;(3):206-211
American Academy of Orthopaedic Surgeons. Arthritis of the Foot and Ankle (2008) [ONLINE] Available from: http://orthoinfo.aaos.org/topic.cfm?topic=a00209 Accessed 10/05/2014
Ankle Joint - Anatomy Zone - Available from https://www.youtube.com/watch?v=lPLdoFQlZXQ
Muscles of the Leg - Part 1 - Posterior Compartment - Antomy Zone. Available from https://www.youtube.com/watch?v=F1J0HbV2n5s
Muscles of the Leg - Part 2 - Anterior and Lateral Compartment - Anatomy Zone - Available from https://www.youtube.com/watch?v=83_ctEOFkhM
Muscles of the Foot Part 1 - Anatomy Zone - Available from https://www.youtube.com/watch?v=ocUiJYXebHs
Muscles of the Foot Part 2 - Anatomy Zone - available from https://www.youtube.com/watch?v=aOBHTkSamWw
Moskowitz RW. Osteoarthritis, diagnosis and management. WB Saunders Company; 1984.
Valderrabano V, Horisberger M, Russell I, Dougall H, Hintermann B. Etiology of ankle osteoarthritis. Clinical Orthopaedics and Related Research®. 2009 Jul;467(7):1800-6.
Zhang Y, Jordan JM. Epidemiology of osteoarthritis. Clinics in geriatric medicine. 2010 Aug 1;26(3):355-69.
Saltzman CL, Salamon ML, Blanchard GM, Huff T, Hayes A, Buckwalter JA, Amendola A. Epidemiology of ankle arthritis: report of a consecutive series of 639 patients from a tertiary orthopaedic center. The Iowa orthopaedic journal. 2005;25:44.
Muehleman C, Berzins A, Koepp H, Eger W, Cole AA, Kuettner KE, Sumner DR. Bone density of the human talus does not increase with the cartilage degeneration score. The Anatomical Record: An Official Publication of the American Association of Anatomists. 2002 Feb 1;266(2):81-6.
Kimizuka M, Kurosawa H, Fukubayashi T. Load-bearing pattern of the ankle joint. Archives of orthopaedic and traumatic surgery. 1980 Mar;96(1):45-9.
Wynarsky GT, Greenwald AS. Mathematical model of the human ankle joint. Journal of biomechanics. 1983 Jan 1;16(4):241-51.
Muehleman C, Berzins A, Koepp H, Eger W, Cole AA, Kuettner KE, Sumner DR. Bone density of the human talus does not increase with the cartilage degeneration score. The Anatomical Record: An Official Publication of the American Association of Anatomists. 2002 Feb 1;266(2):81-6.
Abhishek A, Doherty M. Diagnosis and clinical presentation of osteoarthritis. Rheumatic Disease Clinics. 2013 Feb 1;39(1):45-66.
Vogels EM, Hendriks HJ, Van Baar ME, Dekker J, Hopman-Rock M, Oostendorp RA, Hulligie WA, Bloo H, Hilberdink WK, Munneke M, Verhoef J. KNGF-richtlijn Artrose heup-knie. Nederlands tijdschrift voor Fysiotherapie. 2001;111:1-34.
van Nugteren K, Winkel D, editors. Onderzoek en behandeling van artrose en artritis. Bohn Stafleu van Loghum; 2010 May 13.
Patientenbelangen. (2008) Voet- en enkelartrose. http://www.patientenbelangen.nl/docs/File/Folders/Voet-en-enkelartrose.pdf.fckLR
Sun SF, Chou YJ, Hsu CW, Chen WL. Hyaluronic acid as a treatment for ankle osteoarthritis. Current reviews in musculoskeletal medicine. 2009 Jun;2(2):78-82.
Conduah AH, Baker III CL, Baker Jr CL. Managing joint pain in osteoarthritis: safety and efficacy of hylan GF 20. Journal of pain research. 2009;2:87.
Saltzman CL, Kadoko RG, Suh JS. Treatment of isolated ankle osteoarthritis with arthrodesis or the total ankle replacement: a comparison of early outcomes. Clinics in Orthopedic Surgery. 2010 Mar 1;2(1):1-7.
Fransen M, McConnell S, Bell MM. Exercise for osteoarthritis of the hip or knee. Cochrane Database of Systematic Reviews. 2001(2).
Bjordal JM, Johansen O, Holm I, Zapffe K, Nilsen EM. The effectiveness of physical therapy, restricted to electrotherapy and exercise, for osteoarthritis of the knee.
Peter WF, Jansen MJ, Hurkmans EJ, Bloo H, Dekker-Bakker LM, Dilling RG, Hilberdink WK, Kersten-Smit C, Rooij MD, Veenhof C, Vermeulen HM. Physiotherapy in hip and knee osteoarthritis: development of a practice guideline concerning initial assessment. Treatment and evaluation. Acta reumatologica portuguesa. 2011 Sep 30;36(3):268-81.
McCarron LV, Al-Uzri M, Loftus AM, Hollville A, Barrett M. Assessment and management of ankle osteoarthritis in primary care. bmj. 2023 Jan 4;380.
