Albuebrudd (Olecranonfraktur)

Olecranonfrakturer oppstår ofte i forbindelse med albueproblemer og anses som en av de enkleste intraartikulære lesjonene å behandle, både operativt og fysioterapeutisk. Frakturene klassifiseres vanligvis som intraartikulære, men ekstraartikulære varianter forekommer også.

Sammendrag

Klassifisering og kjennetegn

1. Intraartikulære frakturer:

   • De fleste olecranonfrakturer er intraartikulære.

   • Vanligvis assosiert med:

     • Leddvæskeopphopning.

     • Hematomer i det skadede området.

   • Skaden kan påvirke albueleddets stabilitet og funksjon.

2. Ekstraartikulære frakturer:

   • Omfatter ofte avulsjonsfrakturer.

   • Forekommer primært hos eldre pasienter, der osteoporose kan bidra til økt risiko for denne typen skade.

3. Olecranonfrakturer er vanlige ved traumer og fall som involverer direkte kraft på albuen.

4. Disse frakturene krever nøye vurdering for å sikre riktig behandling, da de kan påvirke både leddets struktur og funksjon.

Olecranonfrakturer er generelt enkle å håndtere, men krever individuell vurdering for å sikre optimal behandling og funksjonell gjenoppretting.

Klinisk relevant anatomi og epidemiologi/etiologi for olecranonfrakturer

Klinisk relevant anatomi

Albueleddet består av tre separate ledd, hver med spesifikke funksjoner:

1. Ulnohumeralleddet:

   • Funksjon: Gir stabilitet og muliggjør fleksjon og ekstensjon av albuen.

2. Radiohumeralleddet:

   • Funksjon: Gir lateral stabilitet og bidrar til pronasjon og supinasjon av underarmen.

3. Proksimale radioulnarledd:

   • Funksjon: Ansvarlig for pronasjon og supinasjon av underarmen.

Olecranonets funksjon

• Feste for triceps:

  • Olecranon er et viktig innsettingspunkt for tricepsmuskelen, som spiller en avgjørende rolle i ekstensjonsmekanismen til albueleddet.

• Hovedartikulering for albueleddet:

  • Olecranon er en sentral del av leddets stabilitet og funksjon.

Epidemiologi og etiologi

Olecranonfrakturer oppstår som følge av direkte eller indirekte mekanismer, og deres opprinnelse kan variere avhengig av skadeomfang og pasientens aktivitetsnivå.

Skademekanismer

1. Direkte skader:

   • Fall på underarmen:

     • Olecranon presses inn i distale humerus ved hyperekstensjon av albuen på en utstrakt arm.

   • Gjennomtrengende skader:

     • Skader som påvirker leddflaten, f.eks. stikk- eller skjæreskader.

2. Indirekte skader:

   • Tricepskontraksjon:

     • Kraftig kontraksjon av triceps kan forårsake avulsjonsfraktur ved at olecranon løsner og river med seg distale tricepsfester.

   • Idrettsskader:

     • Utøvere som genererer stor isometrisk armkraft, som brytere og gymnaster, har økt risiko.

Denne anatomiske og epidemiologiske forståelsen gir viktig innsikt i hvordan olecranonfrakturer oppstår og kan brukes som grunnlag for diagnostikk og behandling.

Kjennetegn og klinisk presentasjon ved olecranonfrakturer

Olecranonfrakturer har spesifikke kliniske trekk som kan brukes til å identifisere og klassifisere skaden. En systematisk tilnærming til vurdering og diagnostikk er avgjørende for å sikre korrekt behandling.

Klinisk presentasjon

• Hovedsymptomer:

  • Pasienter med olecranonfraktur har ofte manglende evne til å ekstendere armen fullt ut.

  • Klager over smerte lokalisert over albueområdet.

• Observasjon:

  • Synlige deformiteter rundt albuen.

  • Forkortet utseende på underarmen.

  • Hevelse og blåmerker i området.

• Palpasjon:

  • Ømhet over olecranon og proksimale ulna.

  • Palpabel åpning eller gap ved bruddstedet.

• Bevegelsesområde:

  • Begrenset ekstensjon i albuen.

Klassifikasjon: Mayo-klassifikasjonssystemet

Mayo-klassifikasjonen vurderer graden av dislokasjon, komminusjon og stabilitet i albueleddet. Systemet er delt inn i tre typer, hver med to undergrupper:

1. Type I:

   • Ikke-komminuterte eller minimalt komminuterte frakturer.

   • Stabil fraktur uten signifikant dislokasjon.

2. Type II:

   • Dislokert fraktur med intakte ulnare kollaterale ligamenter.

   • Deles inn i:

     • Dislokert vs ikke-dislokert.

     • Stabil fraktur.

3. Type III:

   • Frakturer med forstyrrelse mellom underarm og humerus.

   • Ustabile frakturer på grunn av skade på mediale kollaterale ligamenter.

   • Deles inn i:

     • Dislokert vs ikke-dislokert.

Diagnostiske prosedyrer

1. Fysisk undersøkelse:

   • Subjektiv intervju:

     • Mekanisme for skade: Direkte slag mot albuen.

   • Observasjon:

     • Deformitet, hevelse og blåmerker rundt albueområdet.

   • Palpasjon:

     • Ømhet og mulig gap ved frakturstedet.

   • Bevegelsesområde:

     • Begrenset albueekstensjon.

2. Spesialundersøkelser:

   • Røntgenbilder:

     • AP- og laterale projeksjoner er standard for å bekrefte diagnosen og vurdere bruddets karakteristika.

Olecranonfrakturer kan identifiseres ved deres unike kliniske trekk, kombinert med systematisk bruk av klassifikasjonssystemer som Mayo, fysisk undersøkelse og bildediagnostikk. Dette gir et solid grunnlag for å planlegge behandling og sikre optimal prognose.

Resultatmål og medisinsk behandling ved olecranonfrakturer

Resultatmål

• Disabilities of the Arm, Shoulder and Hand (DASH):

  • Brukes for å evaluere funksjon og symptomer i arm, skulder og hånd etter behandling av olecranonfrakturer.

  • Gir innsikt i pasientens evne til å utføre daglige aktiviteter og vurdere effekten av behandlingen.

Medisinsk behandling

Behandlingen av olecranonfrakturer avhenger av graden av dislokasjon, komminusjon og stabilitet i albueleddet. Hovedmålet er å gjenopprette albueleddets funksjon, inkludert ekstensormekanismen, og rekonstruere leddflaten for å forhindre artrose.

Type I-frakturer (Ikke-komminuterte og stabile):

• Behandling:

  • Immobilisering i 2 uker.

  • Symptomatisk behandling, inkludert smertelindring og betennelsesdempende tiltak.

• Risiko:

  • Mulighet for dislokasjon som følge av trekk fra tricepsmuskelen.

Type II og III-frakturer (Dislokerte og/eller ustabile):

• Behandling:

  • Kirurgisk fiksering er nødvendig.

  • Målet er å sikre stabilitet, gjenopprette leddets anatomi og funksjon, og forhindre komplikasjoner som artrose.

Prognostiske faktorer

• Primær instabilitet i albuen:

  • Indikator for mulig redusert funksjon i albueleddet og økt risiko for artrose.

• Frakturmorfologi:

  • Kompleksiteten i bruddet påvirker behandlingsutfallet og rehabiliteringsprosessen.

En strukturert tilnærming til behandling av olecranonfrakturer, basert på klassifisering og stabilitet, er avgjørende for å oppnå best mulig funksjonell gjenoppretting og redusere risikoen for langtidskomplikasjoner. DASH-score er en nyttig indikator for å måle behandlingsresultat og pasientens fremgang.

Kirurgisk behandling av olecranonfrakturer

Kirurgiske inngrep for olecranonfrakturer velges basert på frakturens kompleksitet, pasientens behov og graden av leddinstabilitet. Målet er å gjenopprette funksjon og stabilitet i albuen.

Kirurgiske metoder

1. Tension band wiring (TBW):

   • Indikasjon:

     • Enkle, ikke-komminuterte tverrgående frakturer som involverer mindre enn halvparten av olecranonens leddflate.

   • Fordeler:

     • Effektiv for stabile frakturer.

   • Komplikasjoner:

     • Løsning av fiksering.

     • Non-union eller forsinket tilheling.

     • Infeksjon, hudproblemer eller fremtredende implantater.

     • Olecranonbursitt og subluksasjon av caput radii.

2. Platefiksering:

   • Indikasjon:

     • Komminuterte frakturer som krever høyere stabilitet.

   • Fordeler:

     • Gode resultater med hensyn til frakturtilheling og lavere risiko for komplikasjoner med implantater.

   • Bruk:

     • Foretrukket ved komplekse frakturer som krever økt mekanisk stabilitet.

3. Intramedullær skruer:

   • Indikasjon:

     • Enkle, ikke-komminuterte tverrgående frakturer.

   • Fordeler:

     • Forbedret smerte, funksjon og bevegelsesomfang sammenlignet med tension band wiring.

   • Komplikasjoner:

     • Mindre vanlige enn ved TBW.

4. Olecranonreseksjon og tricepsfremrykkingsteknikk:

   • Indikasjon:

     • Leddflaten er for komminutert eller osteoporotisk for fiksering (eldre eller lav-aktiv pasient).

   • Metode:

     • Tricepssenen festes til den proksimale kanten av leddflaten.

   • Forutsetninger:

     • Intakte strukturer som:

       • Medialt kollateralligament.

       • Interossøs membran.

       • Distale radioulnarledd.

Mulige komplikasjoner

Kirurgiske inngrep kan gi komplikasjoner som påvirker pasientens funksjon og prognose:

1. Tap av ekstensjon:

   • Permanent tap av albueekstensjon kan oppstå.

2. Heterotopisk ossifikasjon:

   • Abnorm benvekst rundt albueleddet.

3. Non-union og malunion:

   • Frakturen gror ikke, eller gror i feil posisjon.

4. Infeksjon:

   • Risiko for sårinfeksjon eller dypere infeksjoner.

Kirurgisk behandling av olecranonfrakturer krever en tilpasset tilnærming basert på frakturtype og pasientens funksjonelle behov. Valg av metode og riktig håndtering av komplikasjoner er avgjørende for et godt behandlingsresultat.

Fysioterapeutisk behandling ved olecranonfrakturer

Nøyaktig postoperativ oppfølging er avgjørende for optimal tilheling og funksjonell gjenoppretting. Målet med fysioterapi er å gjenopprette daglige aktiviteter og minimere funksjonelle begrensninger. Rehabilitering og beintilheling tar vanligvis rundt 12 uker.

Rehabiliteringsplan

Uke 1: Inflammasjonsfase

• Immobilisering:

  • Splint eller gips i 60° albuefleksjon for å redusere hudspenning.

• Vurdering:

  • Kapillærfylning, følelse, aktiv og passiv bevegelse i fingre, hevelse.

• Behandling:

  • Aktiv bevegelse i skulder, hånd og fingre (med splint på).

  • Ødemhåndtering: Kompresjon eller elevasjon.

• Etter 3-4 dager:

  • Isometriske øvelser for håndledd.

  • Forsiktig aktiv albuefleksjon (uten splint).

  • Aktiv bevegelse av håndledd.

• Pasientopplæring:

  • Bruk av den uskadede armen til egenomsorg.

Uke 2: Reparasjonsfase

• Stabilitet:

  • Albueekstensjon over 90° er ikke tillatt i gips eller splint.

• Tiltak:

  • Splint/gips fjernes i de fleste tilfeller.

  • Forsiktige isometriske øvelser for biceps.

  • Isotoniske øvelser for fingrene.

Uke 4-6: Delvis stabil fraktur

• Aktiv rehabilitering:

  • Aktiv og aktiv-assistert bevegelse i skulder, albue og håndledd.

  • Unngå passive bevegelser i albuen.

  • Isometriske øvelser for albue og håndledd i fleksjon og ekstensjon.

• Daglige aktiviteter:

  • Bruk av den skadede armen til lett egenomsorg og stabilisering.

Uke 8-12: Klinisk og radiografisk tilheling

• Fysisk progresjon:

  • Gradvis vektbæring på den skadede armen.

  • Motstandsøvelser for albuefleksorer og ekstensorer.

  • Aktiv og aktiv-assistert bevegelse i albuen og håndleddet i alle plan.

• Begrensninger i ekstensjon:

  • Forsiktig passiv tøyning om nødvendig.

  • Dynamisk splint kan brukes for å forbedre ekstensjon.

Klinisk oppsummering

Olecranonfrakturer skyldes ofte direkte traume eller kraftig tricepskontraksjon som kan føre til avulsjonsfraktur. Kirurgisk behandling er vanligvis førstevalg, med spesifikke retningslinjer for fysioterapi som støtter tilheling. Selv med optimal rehabilitering kan noen pasienter oppleve permanent tap av albueekstensjon, som er en vanlig bieffekt av denne typen fraktur.

Kilder:

1.  Donegan RP, Bell J. Operative Techniques in Orthopaedics: Olecranon Fractures. Elsevier, 2010. p.17 -23.

2. Hoppenfeld S, Murthy VL. Treatment and Rehabilitation of Fractures. Lippincot, Williams & Wilkons, 2000.

3. Walters J, editor. Orthopaedics - A guide for practitioners. 4th Edition. Cape Town: University of Cape Town, 2010.

4. Meeusen R. Elleboogletsels in Sportrevalidatie. Kluwer, 2009. p.11-15,47.

5. Lavigne G, Baratz M. Fractures of the olecranon. Journal of the American Society for Surgery of the Hand, 2004;4(2):94-102.

6. Hutchinson DT, Horwitz DS, Ha G, Thomas CW, Bachus KN. Cyclic loading of olecranon fracture fixation constructs. Journal of Bone and Joint Surgery 2003;85(5):831-7.

7. Koslowsky TC, Mader K, Dargel J, Schadt R, Koebke J, Pennig D. Olecranon fracture fixation with a new implant: biomechanical and clinical considerations. Injury, 2009;40(6):618-24.

8. Kozin SH, Berglund LJ, Cooney WP, Morrey BF, An KN. Biomechanical analysis of tension band fixation for olecranon fracture treatment. Journal of shoulder and elbow surgery, 1996;5(6):442-8.

9. Rommens PM, Küchle R, Schneider RU, Reuter M. Olecranon fractures in adults: factors influencing outcome. Injury, 2004;35(11):1149-57.