Achilles ruptur
- Fysiobasen
- 3. feb.
- 17 min lesing
Oppdatert: 21. mars
Achillessenen er et sterkt bindevevsbånd som forbinder leggmusklene med hælbeinet (calcaneus).
Achillesruptur (ATR) er en vanlig skade og regnes som den hyppigst rupturerte senen i menneskekroppen.[1][2]Tilstanden kan ha betydelig negativ innvirkning på både fysisk og mental helse.[3][4]Hovedårsakene til ruptur inkluderer:
Overstrekk av hælen under sportsaktiviteter.
Kraftig plantar fleksjon av foten.
Fall fra høyder.[5]
Sammendrag
Achillessenen er den sterkeste og lengste senen i menneskekroppen, og Achillesruptur er en vanlig skade som kan ha alvorlige konsekvenser for både fysisk og psykisk helse. Skaden skjer oftest ved sportsaktiviteter, plutselig plantar fleksjon eller fall. Behandlingen kan være konservativ eller kirurgisk, avhengig av om rupturen er akutt eller kronisk. Tidlig mobilisering er nøkkelen i rehabiliteringen for å oppnå god heling og funksjonell restitusjon. Spesifikke øvelser som eksentrisk trening kan akselerere rehabiliteringsprosessen og redusere risikoen for re-ruptur.
Klinisk relevant anatomi
Anatomi av leggmusklene
Achillessenen:
Den lengste og sterkeste senen i menneskekroppen, bestående av sterkt og uelastisk bindevev.[6]
Fungerer som festepunkt for soleus- og gastrocnemius-musklene til hælknuten (tuber calcanei).
Leggmusklene er hovedansvarlige for plantar fleksjon av ankelen.
Epidemiologi
Antallet Achillesrupturer har økt de siste årene, noe som er assosiert med høyere forekomst av fedme og økt deltakelse i rekreasjonssport.[7][8]
Forekomsten er 7 per 100 000 per år i den generelle befolkningen, men stiger til 15–25 per 100 000 per år blant (rekreasjons-)idrettsutøvere.[9][10]
Skaden forekommer hyppigst i aldersgruppen 30–50 år.
Typisk rammes "middelaldrende helgekrigere," men dette utgjør bare omtrent 70 % av tilfellene.
Menn rammes betydelig oftere enn kvinner.[11]
Etiologi
Achillessenen er på grunn av sine iboende egenskaper, funksjon og blodtilførsel predisponert for både akutte og kroniske rupturer.
Akutte rupturer
Akutte rupturer skjer ofte under sportslige aktiviteter og utgjør omtrent 68 % av skadene.[11][12]
Skaden er vanlig i idretter som badminton, fotball, volleyball, basketball, tennis, squash og andre stop-and-go-idretter hvor eksentriske bevegelser utsetter senen for høy belastning.
Faktorer som predisponerer for akillesskader, inkluderer:
Naturlig aldring: Redusert elastisitet og styrke i vevet.[12]
Rekreasjonssport: Plutselige belastninger på senen.
Fedme: Økt mekanisk belastning.[12]
Medisiner: Bruk av fluorkinoloner og steroider er assosiert med økt risiko.
Biomekaniske avvik: Som plattfot (pes planus), høy fotbue (pes cavus) eller ulik benlengde.
Dårlig løpsteknikk: Gir suboptimal belastning av senen.
Karakteristikker og klinisk presentasjon
Skademekanismer
Tre hovedtyper av indirekte skade kan føre til akillesruptur:[5]
Fraspark med vekten på forfoten samtidig som kneet ekstenderes, typisk ved sprint, løping eller hopping.
Plutselig og uventet dorsalfleksjon av ankelen, for eksempel ved å skli av en stol, snuble eller falle fremover.
Kraftig dorsalfleksjon av en plantarflektert fot, som ved fall fra høyde.
Akutt ruptur: Tegn og symptomer
Pasienten opplever skarpe smerter, ofte beskrevet som å bli "stukket i hælen med en kniv."[13][14][15][1][16][9]
Skaden er ofte ledsaget av en hørbar knekk eller pop-lyd.[13][16]
Ved palpasjon kan det føles en gapende defekt i senen.[13][14][15]
Synlige tegn inkluderer:
Hevelse bak på hælen.
Redusert aktiv plantarfleksjon av ankelen.[9]
Økt passiv dorsalfleksjon.
Manglende evne til å løfte hælen fra bakken.
Gangevansker.
Thompson-test: En positiv test bekrefter ofte diagnosen.
Noen pasienter kan ha en forhistorie med tendinopati eller fått kortisoninjeksjoner i området.[13][14][15]
Kronisk ruptur
Rupturer betegnes som kroniske dersom skaden oppdages 4–6 uker etter skadetidspunktet.[5]
Symptomer ved kronisk ruptur inkluderer:
Smerter, særlig ved aktivitet.
Redusert styrke i legg- og fotmuskulatur.
Tretthet og stivhet i ankelen.[17]
En korrekt diagnose er avgjørende, da behandling avviker fra akutte tilfeller.
Denne omfattende oversikten gir grunnlag for differensialdiagnostisering og riktig håndtering av akillesskader, enten de er akutte eller kroniske.
Differensialdiagnose
Når man vurderer en akillesskade, bør andre tilstander utelukkes for å sikre en korrekt diagnose. Mulige differensialdiagnoser inkluderer:
Akutt akillessenebetennelse (peritendinitt)
Ruptur eller skade i gastrocnemiusmuskelen
Strekkskade eller ruptur i leggmuskulaturen
Stresssyndrom i posterior tibialis-muskelen
Fraktur i ankelen eller nærliggende strukturer
Skader på posterior tibialis-senen
Skader på peroneale sener
Klassifikasjon av akillessenerupturer
Akillesskader klassifiseres tradisjonelt i fire typer basert på skadegrad og graden av retraksjon i senen. Denne klassifiseringen har tradisjonelt veiledet behandlingsvalg:
Type I: Partiell ruptur ≤50 %
Vanligvis behandlet konservativt med immobilisering og fysioterapi.
Type II: Komplett ruptur med et senegap ≤3 cm
Typisk behandlet med end-til-end-sutur (anastomose).
Type III: Komplett ruptur med et senegap på 3–6 cm
Krever ofte bruk av sene- eller syntetisk transplantat.
Type IV: Komplett ruptur med et senegap >6 cm (forsømte rupturer)
Ofte behandlet med sene- eller syntetisk transplantat kombinert med gastrocnemiusforlengelse.
Nyere innsikt i behandlingsvalg
Helene Simpson[19] fremhever at nyere forskning stiller spørsmål ved å basere behandlingsvalg utelukkende på størrelsen av rupturen eller gapet. Ifølge Simpson bør en skadet akillessene behandles som om 100 % av senefibrene er påvirket, uavhengig av den faktiske gapstørrelsen eller hvor stor andel av fibrene som er involvert.
Behandlingsvalget, enten kirurgisk eller konservativt, bør styres av en rekke faktorer som inkluderer:
Pasientens medisinske historie
Deres aktivitetsnivå og funksjonskrav
Økonomiske forhold og behandlingsmuligheter
Grad av funksjonstap og forventet rehabiliteringsforløp
Denne helhetlige tilnærmingen sikrer at behandlingen tilpasses den enkelte pasient og tar hensyn til både medisinske og sosiale faktorer.
Undersøkelse ved mistanke om akillesseneruptur
Observasjon
Ved inspeksjon av en akillesseneruptur kan terapeuten observere pasienten i ulike posisjoner for å identifisere tegn på skade:
Stående
Undersøk for tegn på nedsunkne fotbuer (flatfot) og andre posturale komplikasjoner.
Liggende
Pasienten ligger vanligvis på magen. Dette muliggjør en nærmere observasjon av senen for tegn på:
Fortykkelse
Rødhet
Hevelse
Nodulære forandringer
Gange og løping
Observer for overpronasjon og andre gangmønsteravvik.
Hevelse
En hovent ankel kan indikere en ruptur i akillessenen.
Palpasjon
Akillessenen er lett å palpere. Ved palpasjon langs hele lengden av senen kan det oppdages et gap, som er et klassisk tegn på ruptur.
Aktive bevegelser
I denne delen av undersøkelsen instrueres pasienten til å utføre aktive bevegelser som kan bidra til diagnosen av en seneskade.
Typiske aktive bevegelser inkluderer:
Observering av gangmønster
Ved en akillesseneruptur kan pasienten ha vanskeligheter med å utføre plantar fleksjon i ankelleddet. Tegn på mulig ruptur inkluderer:
Smertefull og hemmet plantar fleksjon i gangfasen.
Overpronasjon av den skadde ankelen.
Manglende fraspark i slutten av standfasen på grunn av dysfunksjon i gastrocnemius- og soleusmusklene.
Stå på tærne
Pasienten instrueres til å stå på tærne for å utføre plantar fleksjon. Ved en akillesseneruptur vil dette være umulig.
Aktiv plantar fleksjon
Pasienten blir bedt om å aktivt utføre plantar fleksjon i ankelleddet.
Enhver bevegelse som involverer plantar fleksjon vil være sterkt begrenset eller umulig å gjennomføre ved en total ruptur.
Disse undersøkelsene gir en helhetlig vurdering av funksjonsnivået og gir viktig informasjon for å bekrefte diagnosen og planlegge videre behandling.
Spesialtester for Akillesseneruptur
Flere spesialtester kan brukes for å diagnostisere akillesseneruptur og vurdere dens omfang:
1. Thompson-testen
Denne testen er spesielt nyttig for å diagnostisere komplette rupturer i akillessenen, men mindre egnet for å oppdage delvise rupturer.
Utførelse: Pasienten legges i mageleie, og terapeuten klemmer på pasientens leggmuskler.
Resultat: En negativ test viser plantar fleksjon av foten når leggmuskulaturen klemmes. Ved positiv test mangler plantar fleksjon, noe som indikerer en komplett ruptur.
2. Matles-testen
Denne testen vurderes som den mest pålitelige for akillesseneruptur, spesielt i akuttmottak.
Utførelse: Pasienten legges i mageleie og bes om å bøye kneet aktivt til 90 grader. Terapeuten observerer bevegelsen av foten og ankelen.
Resultat:
Negativ test: Foten viser lett plantar fleksjon.
Positiv test: Foten faller i nøytralposisjon eller viser dorsifleksjon under bevegelsen.
Sensitivitet: Rapportert sensitivitet er 0,88¹.
3. ATR-score (Achilles Tendon Total Rupture-score)
Dette er et spørreskjema som vurderer begrensningene og utfordringene en pasient med akillesseneruptur opplever.
Viktig for å evaluere pasientens funksjonelle tilstand og opplevelse av behandlingsresultater.
4. Ultralydassistert Thompson-test
Denne testen kombinerer den klassiske Thompson-testen med sanntids ultralydvisualisering.
Utførelse: Leggmuskelen klemmes, mens ultralyd brukes til å vurdere responsen i akillessenen.
Bruksområde: Kan utføres av kirurger med minimal opplæring i ultralyd og gir forbedret diagnostisk nøyaktighet sammenlignet med statisk ultralyd.
Grunner til at diagnostikk kan feile
Akillesseneruptur overses ofte i akuttmottak fordi:
Klemmetesten (squeeze test) og statisk ultralyd ikke alltid er pålitelige.
Matles-testen regnes som den mest nøyaktige metoden for diagnostikk¹.
Resultatmål (Outcome Measures)
Objektive målinger
Disse parametrene registreres direkte av fysioterapeuten og gir målbare data om pasientens fysiske funksjon:
Ankelens bevegelsesutslag (ROM): Kartlegger graden av plantar fleksjon og dorsifleksjon.
Leggmuskelstyrke: Tester styrken i gastrocnemius- og soleusmusklene.
Pasientrapporterte målinger
De siste to tiårene har det blitt tydelig at pasientens egen vurdering av resultatene er avgjørende for å bedømme behandlingens suksess.
ATRS (Achilles Tendon Rupture Score): Et sykdomsspesifikt spørreskjema som evaluerer pasientens funksjonelle begrensninger.
SF-36 (Short Form-36): Et generisk spørreskjema som måler helserelatert livskvalitet. Det er et valid og pålitelig verktøy som brukes til å overvåke helsestatus og behandlingseffekter.
Anbefalinger for Resultatmål
For å få et helhetlig bilde av behandlingsresultatene bør følgende kombineres:
Pasientrapporterte resultater: Fokus på pasientens oppfatning av helsestatus og livskvalitet.
Objektive indikatorer:
Muskelstyrke
Utholdenhet i leggmuskulaturen
Evne til å gjenoppta tidligere aktivitetsnivå
En slik tilnærming gir en mer komplett forståelse av behandlingens effekt og pasientens funksjonelle tilstand.
Kronisk Akillesseneruptur
Ved vurdering av akillesseneruptur som har vært tilstede over lengre tid, spiller tilstedeværelsen av senestumper og lengden på rupturens gap en avgjørende rolle i valg av kirurgisk behandling. Flere kirurgiske alternativer kan benyttes, inkludert:
V-Y-forlengelse
Gastrocnemius fascial turndown flap
Fjerning av plantaris-senen
Akillesskraping
Overføring av flexor hallucis longus-senen (FHL)
Disse teknikkene tar sikte på å gjenopprette senens funksjon og styrke, spesielt ved komplekse eller forsømte tilfeller.
Akutt Akillesseneruptur
Tradisjonelt har åpen kirurgisk reparasjon blitt brukt for å behandle akutt ruptur, men denne metoden har høy komplikasjonsrate som inkluderer:
Sårinfeksjoner
Unormal følelse
Adheranser
Trombose
For å redusere disse komplikasjonene har nye teknikker med mindre snitt blitt utviklet. Minimalt invasive teknikker og perkutan reparasjon blir stadig mer populære fordi de reduserer komplikasjoner samtidig som de gir gode resultater.
Komplikasjoner etter kirurgi
Innklemning av suralnerven: Vanlig ved suturering, spesielt ved endoskopiske prosedyrer.
Tibialisnerven: Kan også bli involvert, noe som fører til smerte.
Symptomer: Pasienter rapporterer ofte smerte på den laterale siden av ankelen tidlig i rehabiliteringsfasen.
Nevrologisk vurdering: Viktig for å avdekke smertens opprinnelse og unngå videre komplikasjoner. Selv om smerten ofte avtar over tid, må den følges opp nøye.
Behandling
Forskning viser at konservativ behandling gir gode resultater ved akillesseneruptur. Flere studier har vist at styrken i senen etter konservativ behandling er sammenlignbar med operativ behandling, samtidig som risikoen for re-ruptur er lav, forutsatt at rupturen blir identifisert innen 48 timer etter skade.
Viktigheten av tidlig rehabilitering
Mellom 2011 og 2017 ble det publisert flere metaanalyser som undersøkte effekten av konservativ behandling for akillesseneruptur. Hovedfunnene var at tidlig rehabilitering og mobilisering er nøkkelen til gode resultater. Sammenlignet med kirurgisk behandling er det innføringen av tidlig rehabilitering som skiller en vellykket konservativ tilnærming fra mindre effektive metoder.
Mål med konservativ behandling
Hovedmålet er å gjenopprette og opprettholde kontakt mellom de to endene av den rupturerte akillessenen for å lette helingsprosessen.
Typisk konservativ behandlingsprotokoll
Immobilisering med rigid gips eller funksjonelle ortoser.
Fotens posisjon:
Startes i full ekvinus (30° plantar fleksjon).
Gradvis bringes foten til nøytral posisjon over en periode på 8–12 uker.
Vektbæring tillates så snart ankelen tillater det.
Det er ingen klinisk enighet om gipset skal strekke seg over kneet eller om en gips under kneet er tilstrekkelig.
Denne tilnærmingen gir pasienten en mulighet til å oppnå funksjonell restitusjon uten behov for kirurgi, samtidig som risikoen for komplikasjoner reduseres.
Kronisk akillesseneruptur
Ved kronisk akillesseneruptur vurderes tilstedeværelsen eller fraværet av senestumper samt lengden på gapet i rupturen for å velge riktig kirurgisk metode. Følgende kirurgiske alternativer kan vurderes:
V-Y-forlengelse
Gastrocnemius fascial turndown flap
Fjerning av plantaris-senen
Akillesskraping
Overføring av flexor hallucis longus-senen (FHL)
Disse teknikkene er skreddersydd for å reparere senen og gjenopprette funksjonen, spesielt i komplekse eller forsømte tilfeller.
Akutt akillesseneruptur
Åpen kirurgisk reparasjon for akutt ruptur er tradisjonelt brukt, men har høy komplikasjonsrate, inkludert:
Sårinfeksjon
Unormal følelse
Adheranser
Trombose
For å redusere disse komplikasjonene har nyere teknikker med mindre snitt blitt introdusert. Minimalt invasive teknikker og perkutan reparasjon blir stadig mer populære da de reduserer komplikasjoner og gir gode resultater.
Komplikasjoner etter kirurgi
Innklemning av suralnerven: Kan oppstå ved suturering, spesielt i endoskopiske prosedyrer.
Tibialisnerven: Kan involveres og føre til smerte i den postoperative fasen.
Symptomer: Pasienter rapporterer ofte smerte på den laterale siden av ankelen tidlig i rehabiliteringsfasen.
En grundig nevrologisk vurdering er viktig for å avdekke årsaken til smerten og forebygge videre komplikasjoner. Selv om smerten ofte avtar over tid, må den følges opp for å sikre riktig rehabilitering.
Konservativ behandling
Forskning viser at konservativ behandling kan gi gode resultater for pasienter med akillesseneruptur, spesielt hvis skaden identifiseres tidlig, innen 48 timer etter skade.
Studier har vist at styrken i senen etter konservativ behandling er sammenlignbar med operativ behandling, og at re-rupturfrekvensen er lav.
Viktigheten av tidlig rehabilitering
Mellom 2011 og 2017 ble det publisert flere metaanalyser som undersøkte konservativ behandling for akillesseneruptur. Disse viste at nøkkelen til suksess er tidlig mobilisering og rehabilitering. Når man sammenligner kirurgisk behandling med konservative metoder, er det inkluderingen av tidlig rehabilitering som utgjør forskjellen i resultatene.
Mål med konservativ behandling
Hovedmålet er å gjenopprette og opprettholde kontakt mellom de to endene av den rupturerte senen for å lette helingsprosessen.
Typisk konservativ behandlingsprotokoll
Immobilisering: Vanligvis med stiv gips eller funksjonelle ortoser.
Fotens posisjon:
Start i full ekvinus (30° plantar fleksjon).
Justeres gradvis til en nøytral posisjon over 8–12 uker.
Vektbæring: Tillates så snart ankelens posisjon tillater det.
Det er fortsatt usikkerhet rundt om gipset bør dekke kneet eller om en gips under kneet er tilstrekkelig.
Denne tilnærmingen sikrer heling samtidig som komplikasjoner som re-ruptur og svekket funksjon unngås.
Konservativ behandling: Akselerert funksjonell rehabiliteringstilnærming
Prinsipper for tidlig mobilisering
Uavhengig av størrelsen eller omfanget av rupturen, kan konservativ behandling være en anbefalt tilnærming dersom pasienten viser høy grad av etterlevelse og følger et tidlig mobiliseringsprogram nøye[19].
Selv om det er økende støtte for akselererte rehabiliteringsregimer både ved kirurgisk og ikke-kirurgisk behandling, mangler det fortsatt konsensus om den mest optimale protokollen, oppstartstidspunktet og typen øvelser som bør inkluderes[33].
De første to ukene
Immobilisering:
Pasienten bør unngå all form for dorsalfleksjon og holde foten immobilisert i en ortose eller gips i 30° plantar fleksjon.
Unngå vektbæring:
Vektbæring frarådes i denne perioden for å beskytte senen.
Tidlige tiltak etter operasjon:
I enkelte tilfeller, avhengig av operasjonens tilstand, kan pasienten begynne med gradvis vektbæring under tilsyn allerede innen 24 timer etter operasjon. Dette innebærer å bære ca. 5 kg vekt i en 30° plantar fleksjonsstøvel mens pasienten støtter seg på en vektmåler, alltid under veiledning av lege.
Forberedelse til fysioterapi:
Pasienten kan deretter forberede seg på fysioterapi ved å bruke krykker og støvel for støtte og balanse. Isometriske quadriceps-øvelser anbefales for å motvirke muskelatrofi. I tillegg kan ankepumpeøvelser brukes for å redusere ødemdannelse, kombinert med 15-minutters kuldebehandling hver andre time.
To til fire uker
Etter de første to ukene kan pasienten begynne med enkle, kontrollert mobiliseringsøvelser:
Fjern støvelen kortvarig:
Pasienten oppfordres til å ta av ortosen i fem minutter hver time eller annenhver time for å utføre spesifikke øvelser. Fokus er på å forbedre bevegeligheten i plantar fleksjon og gradvis styrke muskulaturen i denne bevegelsen.
Unngå dorsalfleksjon:
Strekkeøvelser i dorsalfleksjon og bevegelse til nøytral posisjon er fortsatt forbudt for å beskytte helingsprosessen.
Fire til åtte uker
Gradvis reduksjon av kileinnsats:
Mellom uke 4 og 8 reduseres vinkelen på støvelens kileinnsats gradvis, med mål om å oppnå nøytral posisjon ved uke 10.
Tilpasning til pasientens behov:
Justeringer av protokollen baseres på kirurgisk teknikk, pasientens medisinske tilstand og eventuelle komorbiditeter.
Fokusområder
Tidlig mobilisering:
Hensikten er å fremme senehelingsprosessen gjennom forsiktig belastning og kontrollert bevegelse.
Individuelt tilpasset tilnærming:
Pasientens tilstand, medisinske historie og nivå av etterlevelse påvirker progresjonen i rehabiliteringen.
Denne akselererte rehabiliteringsmetoden kombinerer strukturert immobilisering med gradvis mobilisering og styrketrening for å oppnå optimal funksjon og redusert risiko for re-ruptur.
Konservativ behandling - Akselerert funksjonell rehabiliteringstilnærming
Prinsipper for tidlig mobilisering
Uavhengig av størrelsen og alvorlighetsgraden av rupturen, kan konservativ behandling være en anbefalt tilnærming dersom pasienten viser høy grad av etterlevelse og følger et strengt tidlig mobiliseringsprogram[19].
Selv om det er økende støtte for akselererte rehabiliteringsregimer både ved kirurgisk og ikke-kirurgisk behandling, mangler det fortsatt konsensus om den optimale protokollen, når rehabiliteringen bør starte, og hvilke øvelser som bør inkluderes[33].
De første to ukene
Immobilisering:
Pasienten bør unngå all form for dorsalfleksjon og immobilisere foten i 30° plantar fleksjon ved hjelp av en ortose eller gips.
Unngå vektbæring:
Vektbæring anbefales å unngås de første to ukene for å beskytte senen og fremme heling.
Gradvis vektbæring (spesifikke tilfeller):
I noen tilfeller kan pasienten begynne med gradvis vektbæring allerede innen 24 timer etter operasjon, avhengig av kirurgens vurdering. Dette innebærer å bære ca. 5 kg vekt i en støvel med 30° plantar fleksjon, under nøye veiledning fra lege.
Forberedelse til fysioterapi:
Etter denne perioden kan pasienten forberedes på fysioterapi ved å bruke krykker og støvel for støtte og balanse. Isometriske quadriceps-øvelser anbefales for å opprettholde muskelstyrke, mens ankepumpeøvelser kan bidra til å redusere ødem. Kuldebehandling i 15 minutter hver andre time anbefales for å håndtere hevelse.
To til fire uker
Kortvarig fjerning av ortose:
Pasienten oppfordres til å ta av støvelen i fem minutter hver time eller annenhver time for å utføre spesifikke øvelser.
Fokus på plantar fleksjon:
Øvelsene fokuserer på å forbedre bevegeligheten i plantar fleksjon og gradvis styrke muskulaturen i denne bevegelsen.
Unngå dorsalfleksjon:
Dorsalfleksjon og bevegelser mot nøytral posisjon er fortsatt ikke tillatt for å beskytte helingsprosessen.
Fire til åtte uker
Gradvis senkning av kileinnsats:
Fra uke 4 til 8 reduseres vinkelen på støvelens kileinnsats gradvis, med mål om å oppnå nøytral posisjon innen uke 10.
Individuelt tilpasset progresjon:
Protokollen tilpasses basert på kirurgisk teknikk, pasientens medisinske historie og tilstedeværelsen av komorbiditeter.
Fokusområder for rehabilitering
Tidlig mobilisering:
Kombinerer forsiktig belastning med kontrollert bevegelse for å fremme heling og funksjonsforbedring.
Individuell tilnærming:
Rehabiliteringsregimet tilpasses pasientens spesifikke behov, aktivitetsnivå og medisinske tilstand.
Denne akselererte funksjonelle rehabiliteringstilnærmingen balanserer immobilisering og gradvis mobilisering for å sikre optimal heling, redusert risiko for re-ruptur og
gjenoppretting av funksjonell kapasitet.
Tradisjonell Tilnærming til Rehabilitering etter Akillesseneruptur
Innledende Fase: Immobilisering
Rehabilitering etter en akillesseneruptur avhenger av den initielle behandlingsstrategien, enten kirurgisk eller ikke-kirurgisk. I de første ukene immobiliseres ankelen normalt ved hjelp av en gips eller en ortose (underkne dorsal skinne) som tillater begrenset plantar fleksjon for å muliggjøre tidlig mobilisering.
Etter fjerning av gips eller ortose fokuseres rehabiliteringen på:
Gradvis forbedring av ankelens bevegelsesutslag (ROM).
Gradvis økning i muskelstyrke og koordinasjon.
Gradvis retur til aktiviteter, vanligvis etter 4–6 måneders behandling.
Rehabiliteringens progresjon avhenger sterkt av behandlingskvaliteten og pasientens motivasjon.
Tidlig Fase: Generelle Øvelser (Med Immobilisering)
Fysioterapi kan starte umiddelbart etter immobilisering for å opprettholde generell styrke og funksjon i det skadede benet. Mulige øvelser inkluderer:
Hofteabduksjon: For å opprettholde hoftefunksjon.
Straight leg raise: Fokus på quadriceps-aktivering.
Hamstring curl stående: For bakre lårmuskulatur.
Kjernemuskulaturtrening (planken): For generell stabilitet.
Etter Fjerning av Gips eller Ortose (2 Uker)
Fokus:
Passiv mobilisering: Start med forsiktige passive mobiliseringer av ankel- og subtalarledd.
Aktive ROM-øvelser: Øvelser som sirkler med ankelen (med klokken og mot klokken) og aktiv fleksjon/ekstensjon.
Motstandstrening: Etter to uker kan progresjon til motstandsøvelser inkluderes.
Mulige Øvelser:
Aktiv fleksjon og ekstensjon av ankelen.
Sirkulære bevegelser med ankelen.
Øvelser fra tidlig fase fortsetter parallelt, som hofteabduksjon og hamstring curl.
Sykling på en stasjonær sykkel for å forbedre utholdenhet og sirkulasjon.
8–12 Uker etter Kirurgi
Fokus:
Gangtrening: Start med øvelser for å forbedre gange og aktivitetsspesifikke bevegelser.
Motstandsøvelser med Theraband: Start med lavest motstand og øk gradvis.
Tidligere øvelser: Fortsett med øvelser fra tidligere faser.
Eksempler på Øvelser:
Ankelbevegelse i plantar- og dorsalfleksjon til 90°: 2 x 8 repetisjoner.
Inversjon og eversjon: Fokus på kontroll og stabilitet.
Pronasjon og supinasjon: 2 x 8 repetisjoner.
Balanseøvelse på ett bein: 3 x 30 sekunder.
Stående tåhev (2 sekunders tempo): 3 x 10 repetisjoner.
12–24 Uker etter Kirurgi
Fokus:
Progressiv styrketrening: Bruk ankelvekter for å øke motstanden i øvelsene.
Avanserte øvelser: Introduksjon av balanseøvelser og koordinasjon på ustabile overflater.
Nye Øvelser:
Tøying av leggen.
Tåhev med økt vekt på det skadde benet: 5 x 10 repetisjoner.
Balanseøvelser på trampoline: 2 x 45 sekunder.
Gå/løpe på trampoline: 2 x 45 sekunder.
Knebøy med det skadde benet i front: 2 x 10 repetisjoner.
Leggpress med ett bein: 2 x 10 repetisjoner (maksimal belastning).
Kryss-trening på elliptisk maskin: 1 minutt og 45 sekunder.
Forventet Resultat
Gradvis retur til full funksjon og daglige aktiviteter.
Forbedret bevegelsesutslag, muskelstyrke og balanse.
Pasienter kan forvente å gjenoppta sports- og fritidsaktiviteter etter 4–6 måneder, avhengig av behandlingskvaliteten og pasientens dedikasjon til rehabiliteringen.
Denne tilnærmingen sikrer en helhetlig og progressiv rehabilitering for optimal gjenoppretting.
Fra uke 14 til slutten av terapien: Gradvis tilbake til full funksjon
Løping og jogging
Fra uke 14 kan pasienten begynne å løpe, forutsatt kirurgens godkjenning.
Kriterier for løping:
Pasienten må kunne utføre 5 tåhev på ett bein med ca. 90 % av høyden til det friske benet.
Jogging opp trapper er tillatt hvis pasienten kan gå 5 meter på tærne uten at hælen faller ned.
Eksentriske øvelser
Den siste delen av rehabiliteringen inkluderer eksentrisk styrketrening, som spiller en avgjørende rolle i gjenopprettingen:
Utførelse av eksentriske øvelser:
Pasienten står på en step med vekten på forfoten på begge føtter og knærne strukket.
Hev kroppen på tærne og løft det friske benet slik at all vekt hviler på det skadde benet.
Senk hælen sakte og kontrollert, slik at leggmuskelen trener eksentrisk.
Progresjon:
Når pasienten kan utføre øvelsen uten ubehag, økes belastningen gradvis:
Bruk ryggsekk med bøker eller andre vekter.
Utfør øvelsen med bøyd kne for å aktivere ulike deler av leggmuskulaturen.
Varighet og hyppighet:
Øvelsene utføres to ganger daglig i 12 uker.
Programmet inkluderer 1–3 sett med 15 repetisjoner per øvelse, avhengig av pasientens fremgang.
Fordeler med eksentrisk trening
Raskere retur til idrett: Pasienter som følger et eksentrisk treningsprogram, har større sjanse for å komme raskere tilbake til sportslige aktiviteter.
Reduserer smerte og tykkelse i senen: Treningen forbedrer også senens funksjon og muskelstyrke.
Individuell respons: Selv om eksentriske øvelser gir gode resultater for mange, kan effekten være mindre uttalt hos inaktive personer sammenlignet med idrettsutøvere.
Slutten av terapien
Ny undersøkelse:
Etter fullført rehabiliteringsprogram gjennomføres en ny vurdering av senens heling og funksjon.
Dette kan inkludere måling av styrke, bevegelighet og pasientens evne til å utføre funksjonelle aktiviteter.
Videre oppfølging:
Hvis nødvendig, gis en ny henvisning til videre fysioterapi.
Fokus er på ytterligere styrking og finjustering av funksjonelle bevegelser.
Gradvis retur til idrett:
Pasienten anbefales en gradvis retur til sportsaktiviteter.
Kontaktidrett: Det anbefales å vente minst 6–9 måneder etter skaden før deltagelse i kontaktidrett.
Dette programmet sikrer en trygg og effektiv overgang tilbake til daglige aktiviteter og idrett, samtidig som risikoen for ny skade reduseres.
Kilder:
Maffulli N, Longo UG, Gougoulias N, Denaro V. Ipsilateral free semitendinosus tendon graft transfer for reconstruction of chronic tears of the Achilles tendon. BMC Musculoskeletal Disorders. 2008 Dec;9(1):1-9.
Utashima D, Matsumura N, Suzuki T, Iwamoto T, Ogawa K, Park D, Kwon Y, Lim C, Cho TJ, Shin CH, Choi IH. Treatment of acute Achilles tendon rupture. Clinics in Orthopedic Surgery. 2020 Mar;12(1):1-8.
Ceravolo ML, Gaida JE, Keegan RJ. Quality-of-life in Achilles tendinopathy: an exploratory study. Clinical Journal of Sport Medicine. 2020 Sep 1;30(5):495-502.
Morgan GE, Martin R, Williams L, Pearce O, Morris K. Objective assessment of stiffness in Achilles tendinopathy: a novel approach using the MyotonPRO. BMJ Open Sport & Exercise Medicine. 2018 Nov 1;4(1):e000446.
Flint JH, Wade AM, Giuliani J, Rue JP. Defining the terms acute and chronic in orthopaedic sports injuries: a systematic review. The American Journal of Sports Medicine. 2014 Jan;42(1):235-41.
Tarantino D, Palermi S, Sirico F, Corrado B. Achilles tendon rupture: mechanisms of injury, principles of rehabilitation, and return to play. Journal of Functional Morphology and Kinesiology. 2020 Dec 17;5(4):95.
Myhrvold SB, Brouwer EF, Andresen TK, Rydevik K, Amundsen M, Grün W, Butt F, Valberg M, Ulstein S, Hoelsbrekken SE. Nonoperative or surgical treatment of acute Achilles’ tendon rupture. New England Journal of Medicine. 2022 Apr 14;386(15):1409-20.
Kauwe M. Acute Achilles tendon rupture: clinical evaluation, conservative management, and early active rehabilitation. Clinics in Podiatric Medicine and Surgery. 2017 Apr 1;34(2):229-43.
American College of Foot and Ankle Surgeons. Achilles Tendon Rupture. Foot Health Facts. 2016. Available from: https://www.foothealthfacts.org/conditions/achilles-tendon-rupture (accessed 19 April 2020).
De Jonge S, Van den Berg C, De Vos RJ, Van Der Heide HJ, Weir A, Verhaar JA, et al. Incidence of midportion Achilles tendinopathy in the general population. British Journal of Sports Medicine. 2011;45(13):1026-8.
Vosseller JT, Ellis SJ, Levine DS, Kennedy JG, Elliott AJ, Deland JT, et al. Achilles tendon rupture in women. Foot & Ankle International. 2013;34(1):49-53.
Raikin SM, Garras DN, Krapchev PV. Achilles tendon injuries in a United States population. Foot & Ankle International. 2013;34:475–480. doi:10.1177/1071100713477621.
Maffulli N. Rupture of the Achilles tendon. Journal of Bone and Joint Surgery Am. 1999;81(7):1019-36.
Saglimbeni A, Fulmer C. Achilles tendon injuries and tendonitis. Medscape. 2009. Available from: http://emedicine.medscape.com/article/309393-overview (accessed 29 May 2014).
Jacobs B, Lin D, Schwartz E. Achilles tendon rupture. Medscape. 2009. Available from: http://emedicine.medscape.com/article/85024-overview (accessed 29 May 2014).
Gravlee J, Hatch R. Achilles tendon rupture: a challenging diagnosis. Journal of the American Board of Family Medicine. 2000;13(5):371-373.
Kingsley P. Achilles tendon rupture in atypical patient populations. Emergency Nurse. 2016;23(10):34–37. doi:10.7748/en.23.10.34.s24.
Kuwada GT. Classification of tendo Achillis rupture with consideration of surgical repair techniques. Journal of Foot Surgery. 1990;29(4):361-365.
Simpson H. Achilles Tendon Rupture Management Course. Plus, 2020.
Berkson E. Achilles tendon rupture. Quincy Medical Center. 2008. Available from: http://achillesblog.com/files/2008/03/achilles_tendon_rupture_mass_gen.pdf (accessed 21 April 2020).
Sman AD, Hiller CE, Imer A, Ocsing A, Burns J, Refshauge KM. Design and reliability of a novel heel rise test measuring device for plantarflexion endurance. Biomedical Research International. 2014;2014:391646. doi:10.1155/2014/391646.
Metzl JA, Ahmed CS, Levine WN. The ruptured Achilles tendon: operative and non-operative treatment options. Current Reviews in Musculoskeletal Medicine. 2008;1:161–164.
Lewis N, Quitkin HM. Strength analysis and comparison of the Teno Fix tendon repair system with the two-strand modified Kessler repair in the Achilles tendon. Foot & Ankle International. 2003;24(11):857–60.
Lansdaal JR, Goslings JC, Reichart M, Govaert GA, van Scherpenzeel KM, Haverlag R, et al. The results of 163 Achilles tendon ruptures treated by a minimally invasive surgical technique and functional after-treatment. Injury. 2007;38(7):839–44.
Brumann M, Baumbach SF, Mutschler W, Polzer H. Accelerated rehabilitation following Achilles tendon repair after acute rupture–Development of an evidence-based treatment protocol. Injury. 2014;45(11):1782-90.
Wu Y, Lin L, Li H, Zhao Y, Liu L, Jia Z, et al. Is surgical intervention more effective than non-surgical treatment for acute Achilles tendon rupture? A systematic review of overlapping meta-analyses. International Journal of Surgery. 2016;36(Pt A):305-311. doi:10.1016/j.ijsu.2016.11.014.
Willits K, Amendola A, Bryant D, Mohtadi NG, Giffin JR, Fowler P, et al. Operative versus nonoperative treatment of acute Achilles tendon ruptures: a multicenter randomized trial using accelerated functional rehabilitation. JBJS. 2010;92(17):2767-75.
Gulati V, Jaggard M, Al-Nammari SS, Uzoigwe C, Gulati P, Ismail N, et al. Management of Achilles tendon injury: a current concepts systematic review. World Journal of Orthopedics. 2015;6(4):380.
Masci L, Spang C, van Schie HT, Alfredson H. Achilles tendinopathy—Do plantaris tendon removal and Achilles tendon scraping improve tendon structure? A prospective study using ultrasound tissue characterisation. BMJ Open Sport & Exercise Medicine. 2015;1(1):e000005.
Zhang H, Tang H, He Q, Wei Q, Tong D, Wang C, Wu D, Wang G, Zhang X, Ding W, Li D. Surgical versus conservative intervention for acute Achilles tendon rupture: a PRISMA-compliant systematic review of overlapping meta-analyses. Medicine. 2015;94(45).
Erickson BJ, Mascarenhas R, Saltzman BM, Walton D, Lee S, Cole BJ, Bach Jr BR. Is operative treatment of Achilles tendon ruptures superior to nonoperative treatment? A systematic review of overlapping meta-analyses. Orthopaedic Journal of Sports Medicine. 2015 Apr 17;3(4):2325967115579188.
Challoumas D, Clifford C, Kirwan P, Millar NL. How does surgery compare to sham surgery or physiotherapy as a treatment for tendinopathy? A systematic review of randomised trials. BMJ Open Sport & Exercise Medicine. 2019;5(1):e000528.
Braunstein M, Baumbach SF, Boecker W, Carmont MR, Polzer H. Development of an accelerated functional rehabilitation protocol following minimally invasive Achilles tendon repair. Knee Surgery, Sports Traumatology, Arthroscopy. 2015;26:846–853.
